Bjørn vokste opp i en arbeiderklassefamilie i et tradisjonelt bygdesamfunn nord for Brumunddal, der det fremdeles var spor av store klasseskiller. Ei gjennomsiktig bygd der alle kjente alle, og de fleste var i slekt. Et sted der de som skilte seg ut var synlige for alle.

Bjørn skilte seg ut. Han ble født med ryggmargsbrokk, har klumpfot, og en feilbehandling med hormoner gjorde at han veide 40 kilo da han begynte på skolen. Han måtte reise helt til Hamar for å finne klær som passet.

Han skjønte at han var homo da han var 15. I det lengste hadde han håpet at han var biseksuell. Da ville han fremdeles vært «mann», som David Bowie, Iggy Pop og Lou Reed. Han kom ut av skapet på videregående, følte seg sterk og tøff som sto fram som homo for klassen. Det gikk ikke særlig bra. Som 21-åring forlot han bygda, en feit og funksjonshemmet bygdehomo som flyktet til Oslo. Der mange «bygdehomoer» finner friheten, kjente Bjørn seg nok en gang som en avviker. Takhøyden i homsemiljøene var ikke imponerende stor. Klubbmiljøet var dominert av et rått sjekkemarked der Bjørn med sin funksjonshemmede kropp ikke sto spesielt høyt i kurs.

Bjørn ble mobbet i oppveksten. Som skeiv, funksjonshemmet og overvektig sto han ikke høyt i kurs, verken i hjembygda eller i homsemiljøene i Oslo. 

Usynlig glidemiddel

Heller ikke som student på Blindern passet Bjørn inn. Han kjente på et klasseskille. En usynlig avgrunn mellom han og guttene fra middelklassen som skled bekymringsløst inn i på forelesningsbenken med papirer i den ene hånda og kaffebegeret i den andre. -Det var som om de var sprøyta inn med et usynlig glidemiddel som jeg ikke hadde.

- Man får mye gratis ved å vokse opp i middelklassen. Du kjenner en mengde begreper og vet hva de betyr – førsteamanuensis, fakultet, doktorgrad, mastergrad. Begreper som «normert studietid». Kanskje har du vært på besøk hos noen som bor i en studentsamskipnad. Du kjenner til begreper som studiepoeng, og forstår hvordan du legger opp videregående skole med tanke på høyere utdannelse. Du har hatt rollemodeller som har jobbet med kunstnerisk eller akademisk arbeid, du har deltatt i samtaler rundt middagsbordet som har gitt deg øvelse i å legge frem argumenter i en logisk rekkefølge. Alt dette lærte jeg på universitetet.

 

Fordommer også i minoritetsmiljøer

Det er ikke nødvendigvis slik at de som tilhører en minoritetsgruppe er spesielt åpne eller fordomsfrie overfor andre minoriteter.

-De som er lett liberale til sinns tar for gitt at en muslim aldri kan være rasist, at én i rullestol aldri vil snakke stygt om skeive. Det er et paradoks når en med sykelig overvekt, som kanskje selv «ruser» seg på mat, peker på en narkoman og sier «jævla narkoman». Mange funksjonshemmede har problemer med å finne seg til rette i homomiljøene. Men de siste 10-15 åra har det skjedd mye positivt. Homomiljøet har utviklet seg til å bli et skeivt miljø med større takhøyde. Handikapforbundets ungdom har for eksempel en raushet som er helt fantastisk, de er enormt åpne overfor skeive og muslimer i egne rekker.

 

 

Glad du er funksjonshemma

«Jeg er så glad du er funksjonshemma. Det har gitt deg penger fra NAV til studium og tid til å utforske deg sjøl og hva du vil. Nå kan du jobbe med det du liker, og likevel klare deg økonomisk. Uten funksjonshemminga hadde du sikkert blitt i Brummundal og kanskje jobba på Posten.» Sitatet er fra Bjørns mor og hentet fra den første boken hans «Mot normalt».

Funksjonshemminga har vært Bjørns gullbillett til et godt liv. Han har uføretrygd i bunnen, men henter ikke ut penger. Han er frilanser og har mange prosjekter på gang. Akkurat nå er han kurator for den store jubileumsutstillinga Nasjonalbiblioteket planlegger i anledning 50-års jubileet for fjerning av homoparagrafen i 2022.

-Hvis noen skulle fjernet min trygd, ville det ikke gått. Jeg lever livet med små marginer. Det skal ikke mye ekstra til for at det rakner. Jeg har dårlige perioder da jeg får gjort lite, og trenger fleksibilitet på grunn av trening, oppfølginger, medisinering og stell. Min arbeidskapasitet er sterkt redusert i et «vanlig» arbeidsliv, men som frilanser klarer jeg å fungere godt! Det er et offentlig narrativt at dette er negativt. Men min påstand er at det å arbeide når man klarer det og organisere sin egen hverdag, er en veldig stor styrke. Heldigvis har det blitt mer åpenhet for hjemmekontor og fleksible arbeidstider. Det åpner arbeidsmarkedet for flere.

 

«Jeg er så glad du er funksjonshemma. Det har gitt deg penger fra NAV til studium og tid til å utforske deg sjøl og hva du vil. Nå kan du jobbe med det du liker, og likevel klare deg økonomisk. Uten funksjonshemminga hadde du sikkert blitt i Brummundal og kanskje jobba på Posten» 

Annerledeshet som råvare

Bjørn er opptatt av annerledeshet som ressurs.

-Annerledesheten gjør at man kan bryte en del forventninger og overoppfylle andre. I mitt tilfelle gjør det også at jeg har fått mulighet til å organisere min arbeidshverdag på en måte som gjør at mine generelle «giggerier» kan blomstre. Jeg drar veksel på min arbeiderklassebakgrunn og at jeg er skeiv, det gir meg et annet blikk på kultur og kunst. Ved å omfavne det som er annerledes ved seg selv unnslipper man stresset med å passe inn. Det å slippe unna er også frihet!

De som er annerledes er en gave til verden, mener Bjørn. Ved å skille seg ut i det sosiale rommet er du et gode for resten av gjengen. For de som er så streite at de ikke tilhører noen minoritetsgrupper, er det et gode at det er en rullestolbruker eller en homo i rommet.
- De streite får noen å speile seg i. De får høre andre vitser, de får ta del i andre samtaleemner og blir invitert inn i sammenhenger de ellers aldri ville hatt tilgang til.

 

Det å ansette en med minoritetsbakgrunn er ikke å være snill, sier Bjørn. - Det er vi som er snille! Det er vi som byr på vårt blikk, våre fortellinger, våre erfaringer. I inkluderingsdugnaden er det de med funksjonsnedsettelse som gjør dugnaden. De andre får del i godene. Det er gjort studier som viser at mangfold lønner seg - også økonomisk. Det lønner seg på så mange plan!

 

"Det å ansette en med minoritetsbakgrunn er ikke å være snill. Det er vi som er snille!"

Kulturell karaoke

Bjørn mener samfunnet i alt for stor grad belønner konformitet.
– Konformitet er diskré sosial kontroll. Samfunnet lønner de som går i ferdig opptråkka løyper, til rett tid. De som skulle bygge verden er i stedet opptatt med sin egen simultanbevegelse, en slags kulturell karaoke. Samtidig er det disse sosiale trekka samfunnet vårt velger å belønne.

I boka «Rundt Mjøsa med mor» beskriver Bjørn hvordan Sjusjøen har forvandlet seg fra å være et sted for hvile, turer og rekreasjon for hyttefolk i gamle anorakker og utrente legger, til å bli et sted for tilreisende med «ulver i hælene» og fråde rundt munnen i skiløypene.

"De som skulle bygge verden er i stedet opptatt med sin egen simultanbevegelse, en slags kulturell karaoke"

- Alle ser like ut, med klær fra den samme produsenten, språkdrakt fra de samme områdene vest for Akerselva og utover, og identiske kropper fra PT-timer på treningsstudio. Veiene opp forbi Åsmarka og Mesnali er som en paradegate for de nyeste SUV-modellene: BMW, Porsche, Audi, Mercedes, og innimellom et tog av Teslaer. -Hvorfor er det dette samfunnet belønner? spør han.

 

Flight eller fight?

Det er ikke alltid slik at mangfoldet blomstrer i minoritetsmiljøene heller. Også der siger konformiteten inn.

-Alle er preget av konformitet på en eller annen måte. Det blir skadelig først når det blir en kamp om å tilpasse seg, når man sliter seg ut og kommer til kort, sier Bjørn. - Når det vi ønsker å ta selfier fra er for dyrt eller utilgjengelig. Når vi skammer oss over at vi spiser pizza på en hverdag i stedet for en spennende avocadorett.

I funkismiljøer er det mye lett påtvungen idrettsglede og iherdig organisasjonsliv, mener Bjørn. -Vi jobber hardt for å lykkes. Ulempen med å ha en funksjonsnedsettelse, være homo eller klassereisende er at det går ut over sjølbildet. Annerledesheten gjør at det er lett å føle at man kommer til kort. Da kan du enten 1) stikke av og bli «usynlig» (flight), 2) kjempe for å passe inn og slite deg ut som «flink pike» for å overoppfylle alles forventninger (fight), eller 3) du kan akseptere at du er annerledes - og at det er bra!

Selv har han valgt det siste alternativet. Annerledesheten har blitt hans verktøy for å få et godt liv.

 

Foto: Sissel Hoffengh