De fleste sakene som fanges opp av TryggEst-prosjektet til Bufdir handler om vold og overgrep i nære relasjoner. Voldsutøverne kan være partnere, foreldre til hjemmeboende barn med funksjonshemminger eller voksne, hjemmeboende barn. Dersom man har en funksjonshemming som gjør at man er avhengig av hjelp i hverdagen fra den som utøver volden, er det ekstra vanskelig å be om hjelp.

Forskeren Yngvil Grøvdal på NKVTS (Nasjonalt kompetansesenter mot vold og traumatisk stress) har blant annet forsket på vold i parforhold og i nære relasjoner.

«Både min og annen forskning viser at de fleste ikke ber om hjelp før de har kommet seg ut av forholdet der volden utøves. Å søke hjelp mens volden foregår kan også oppleves skummelt. Vi har erfart at mange er redde for hva som kommer til å skje da. De ønsker ikke at noen skal buse inn og foreta seg noe de kanskje frykter at vil gjøre situasjonen verre. Dette handler ikke minst om å ha kontroll i eget liv, og kontroll er det jo ikke alltid så mye av når man utsettes for vold», sier Grøvdal. En viktig grunn til at mange holder volden hemmelig så lenge de ikke har bestemt seg for å avslutte forholdet, er at mange opplever det som skamfullt å fortelle at den man har valgt å dele livet sitt med, slår. «Og mange – både kvinner og menn – bryter ikke relasjonen av frykt for at den som slår skal få samvær med barna og for hva som kan skje når de ikke selv er tilstede. I en undersøkelse vi publiserte i fjor, kom det fram at mange av kvinnene som ble utsatt for vold fra partneren drev med det vi kalte "beskyttelsesarbeid". Så lenge de ble i forholdet gjorde de det de kunne for å beskytte barna sine og seg selv. Mange har dessuten ikke bare dårlige erfaringer med partneren, så et forhold der det foregår vold kan også inneholde noe man ikke vil miste.

Dessuten ser vi at mange føler omsorg for den som utøver volden, og felles barn kan ofte være en «levende lenke» mellom partnerne, i alle fall så lenge barna er avhengige av de voksne. For mennesker som er avhengige av hjelp fra partneren, kan det sikkert også være en grunn til ikke å si fra til noen».

Grøvdal er også opptatt av at eventuelle løsninger bør finnes i samarbeid med den som er blitt utsatt for vold. I tillegg er det svært viktig ikke å bryte den tilliten som ligger i å fortelle noen at man er blitt utsatt for vold fra partneren. Det gjelder også når man sier fra til venner. Det er ille å vite at noen lever med vold, men om det ikke står om livet må man til en viss grad respektere folks valg. Det er dessverre også slik at det å si fra, ikke nødvendigvis er en garanti for å få den hjelpen man trenger.

Grøvdals forskning, som er basert på kvalitative intervjuer, viser at mange som henvender seg til politiet på grunn av vold fra partneren, blir skuffet. Anmeldelser fører dessuten ofte ikke noen vei. På landsbasis blir godt og vel 70 prosent av alle sakene henlagt. Henleggelsene dreier seg i hovedsak om at det ikke finnes bevis som er gode nok til å holde i en straffesak.
"En grunn til dette kan være at de fleste som anmelder, sjelden gjør det før de er ute av forholdet. Politiet er heller ikke en hjelpeinstans, etaten driver først og fremst med kriminalitetskontroll. Det utelukker ikke at det også finnes mennesker som opplever at de har fått god hjelp av politiet, men disse melder seg nok relativt sjelden til å delta i forskningsintervjuer. Mange politifolk er engasjerte i arbeidet sitt, og møter mennesker med respekt, men om man treffer på disse kan nok være litt tilfeldig", sier Grøvdal.

Viktig å se både strukturer og individer

Grøvdal mener at vi har nok kunnskap om vold og overgrep til å kunne tenke gjennom hva som må gjøres for å sørge for at folk får et bedre liv. Vold i parforhold er i stor grad et sosialt og et strukturelt problem, som rammer de sosioøkonomisk underprivilegerte i større grad enn andre. Å sørge for mindre fattigdom kan derfor være en måte å redusere vold på. På individnivå er kanskje noe av aller viktigste at de som arbeider i helse- og hjelpeapparatet får, og ivaretar, kunnskap om hvordan man skaper trygge og gode samtalesituasjoner slik at det blir mulig å fortelle om vanskelige ting. Den som er blitt utsatt for volden er en svært viktig kunnskapskilde, og vet hva hun eller han har behov for.

«Jeg er ikke så glad i ordet tiltak. Det kan lett gi assosiasjoner til en løsning som skal passe alle, og slik er det sjelden», sier Grøvdal.

 

Ikke nødvendig å ha alle løsninger parat

Hjelpere – og «folk flest» - må nok også bli modigere når det gjelder å spørre folk hvordan de har det, særlig hvis de mistenker at den de snakker med blir utsatt for vold, og forskningen har vist at mange setter pris på å få direkte spørsmål. Det er ikke sikkert at alle vil si noe der og da, men da har man i det minste «satt døra på gløtt», og kanskje kommer det noe neste gang man ses. Så er det heller ikke nødvendig å ha alle løsninger klare dersom noen velger å fortelle, men heller snakke om hvor man går videre derfra. De fleste har levd en god stund med dette før de sier noe til noen.   

 «Volden trenger å bli snakket «ihjel»! Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men min drøm er at det blir like lett å snakke om dette som å fortelle om at man har hatt influensa» sier Grøvdal.

 FOTO: Yngvil Grøvdal, NKVTS