Foreldrene mine sier at verden er farlig. De vil at jeg skal være hjemme, så jeg ikke skader meg. Jeg tror de er redd for at de andre skal holde meg utenfor. Siden jeg er meg. Så jeg er alltid inne på rommet mitt, men jeg har jo internett. Jeg oppsøker et chatterom, og jeg får venner. Jeg blir sett. De sender meg meldinger og noen ganger videoer. De er litt ekle. Jeg lukker øynene, men jeg liker å ha venner og tenker at det er sånn venner gjør. De sender dyresex-videoer. Noen skriver meldinger også: «Du er så søt og lita, du har sikkert ikke ligget med noen.  Jeg har en stor dildo. Den vil jeg stappe opp i ræva di.»  

Jeg lærer at alle alltid vil ha noe av meg, at ingen bare kan være snille. At det er sånn det er å ha en venn. Jeg flytter for meg selv og trenger et skap i leiligheten min. En kompis sier han kan hjelpe meg, hvis jeg hjelper han. Han har aldri fått en blowjob. Vi hjelper hverandre. Han setter opp skapet, og jeg suger han. 

"Vi hjelper hverandre. Han setter opp skapet, og jeg suger han"

Jeg klarte å prate om det, fortelle det til noen og fant ut at jeg ikke var den eneste. At det var mange der ute som hadde opplevd noe lignende. At det kanskje ikke var jeg som var feil. Det ble et slags håp i at vi var flere, at vi kunne stå sammen, søke hjelp og bli sinte. For vi er altfor mange. Dobbelt så mange funksjonshemmede kvinner som resten av befolkningen, blir utsatt for overgrep. Overgrepene er ofte grovere og foregår over lengre tid. Det skjer, akkurat nå. 

Sara er ikke kvinnens egentligen navn. I filmen fortelles hennes historie av skuespiller Sara Khorami, som også er avbildet i illustrasjonsbildet. 
Historien er gjenfortalt av manusforfatter Helena Nielsen.