Vi kan ikke ha det slik at det er de som roper høyest som får, og ikke de som trenger det mest.

Stener Kvinnsland, administrerende direktør i Helse Bergen HF, styreleder i Oslo universitetssykehus HF og medlem av prioriteringsutvalget

Det er alminnelig aksept for at de alvorligst syke skal få behandling først. Men det er mange mekanismer som bidrar til at det ikke alltid er slik. Vi har mange «tause tapere» i sykehuskøene. Nye kriterier for prioritering i helsetjenesten kan bidra til å gi de tause taperne en stemme.

Så enkelt og så vanskelig

Jeg har hatt det privilegium å få lov til å bidra i arbeidet med NOU-en «Åpenhet og rettferdighet – prioriteringer i helsetjenesten». Et bidrag som jeg ser på som en videreføring av mitt arbeid som sykehusleder de siste ti årene.

Jeg har blitt stadig mer opptatt av betydningen av å ha prioriteringsaspektet med i alle beslutninger. Det sies ofte at økonomien er det som styrer sykehusene. Slik opplever ikke jeg det.

Økonomien er en av flere rammebetingelser og har stor betydning, det er riktig. Men det viktigste fundamentet for å drive et sykehus det er et grunnleggende verdisett. Et verdisett som skal «sikre flest mulig gode leveår, rettferdig fordelt» slik det er sagt i kortform i den nye NOU-en.

Så enkelt, og så vanskelig.

For dette krever riktig prioritering. Å si ja til noe betyr også ofte å måtte si nei til noe annet.

At det kommer friske penger til et tiltak betyr heller ikke nødvendigvis at man slipper å si nei til noe. Det er ofte ikke penger det skorter på, men fagfolk.

Det snakkes gjerne om hvilken kostnad et tiltak har, og det assosieres gjerne med kroner og øre. Å ta i bruk ordet ressurser, slik det gjøres i den nye NOU-en, er et fremskritt. Ressurser kan assosieres med penger, fagfolk, teknisk utstyr og alt som kan tenkes å ha en rolle i pasientbehandlingen.

Når politikerne lar seg rive med
Forståelsen av innholdet i ordet ressurser er viktig for å unngå ubevisste feilprioriteringer.

Det er så lett å prioritere de som har sterke talspersoner og organisasjoner i ryggen. Som kan mediespillet, og som får media til å sette søkelyset på enkeltsaker på en slik måte at det rører hjertene.

Det er selvsagt helt legitimt.

Utfordringen kommer når politikerne lar seg rive med, og vedtar at denne pasientgruppen skal prioriteres opp og bevilger en sum penger for at dette skal skje.

Men hva om denne typen behandling krever innsats fra høyt spesialiserte fagfolk? Disse sitter ikke på et vaktrom med hendene i fanget og venter på oppdrag. De er i full aktivitet med å behandle andre pasientgrupper, og ofte pasienter som objektivt sett burde stille først i køen.

Men pålegg fra våre øverste politiske ledere må selvsagt følges. Noen ganger står det tapere igjen blant pasientene. Tause tapere uten sterke talspersoner i ryggen.

Ruspasientene og kronikerne
De tause taperne har bekymret meg i lang tid.

Jeg tenker med forferdelse på hvordan vi har behandlet ruspasientene.

De har langt dårligere prognoser enn mange av de pasientene vi tidligere har ment var de alvorligst syke. Likevel har vi ikke gitt dem det tilbudet de trenger.

Heldigvis har helse-Norge nå innsett at det er helt uansvarlig og stikk i strid med våre grunnleggende verdier om vi ikke gir dem den plassen og den prioriteten de har krav på.

Andre tause tapere i helsevesenet er kronikerne innenfor ulike diagnoser. Mange har store plager gjennom et langt liv. Sykdommen er ikke dødelig, men plagene fører til at de har en vanskelig livssituasjon og redusert livskvalitet.

Helsetap og helsebyrde
Disse tause taperne har fått en stemme i den nye NOU-en. Ved å innføre begrepet «helsetap» i kriteriene for hvem som skal prioriteres i helsekøen, sikrer vi at de kan få en høyere prioritet enn tidligere.

Helsegevinsten, altså den nytten en pasient kan ha av behandlingen, skal fortsatt veie tungt.

Det nye er at den helsebyrden, de årene med sykdom pasienten har hatt i løpet av livet, også skal telle med.

Dette er helt fantastisk! Det vil gi de tause taperne langt sterkere kort på hånden når prioriteringene skal gjøres både på overordnet nivå og på individnivå.

For meg er dette et viktig skritt for å nå målet om å «sikre flest mulig gode leveår, rettferdig fordelt».

En rettferdig prioritering
Men selv om intensjonene er de beste, kan det være underliggende drivere som forrykker prioriteringene.

• Det kan være finansieringsordninger som vrir ressursbruken i feil retning ved at lette og godt betalte tilbud bygges opp til større kapasitet enn det som er strengt nødvendig.
• Det kan være funksjonsfordeling mellom sykehus. Små, spesialiserte sykehus kan i sin iver etter å utnytte all ledig kapasitet, bidra til at ventetidene for lettere diagnoser blir kortere enn for de mer alvorlige.
• Det kan være spesialordninger som «Raskere tilbake». Samfunnsøkonomisk er det helt riktig å få sykmeldte tilbake i jobb så raskt som mulig. Samtidig er det et etisk dilemma at midlertidig arbeidsuførhet gir høyere prioritet for disse pasientene enn for andre med samme eller verre lidelser.
• Det kan være pakkeforløp for ulike diagnoser som nå kommer for fullt. Det kan føre til at mistanke om for eksempel kreft får høyere prioritet enn andre alvorlige sykdommer.

Alle disse eksemplene er hver for seg utmerkede tiltak som kan gi helsegevinst for pasienter.

Utfordringen blir å sikre at de ikke gir utilsiktede vridninger i i de totale prioriteringene.

Det vil være behov for nøye overvåking av effektene av ulike typer tiltak for å sikre at de ikke får negativ innvirkning og dermed motvirker en rettferdig prioritering.

De som roper høyest
Jeg har ingen illusjoner om at vi i overskuelig fremtid vil få et system som sikrer full rettferdighet i måten vi bruker helseressursene på. Til det er terrenget for uoversiktlig og det er for mange forhold som endrer seg underveis.

Men jeg er likevel utrolig glad for at vi i den nye NOU-en nå har et grunnlag som kan gi et bedre sett kriterier for prioriteringer i helsevesenet som sikrer at livssituasjonen for de tause taperne ilegges større vekt.

Vi kan ikke ha det slik at det er de som roper høyest som får, og ikke de som trenger det mest.

Vi må sikre de tause taperne en stemme.

Stener Kvinnsland

Teksten finnes på BloggiVest på: http://bloggivest.com/2014/11/13/vi-har-mange-tause-tapere-i-sykehuskoene/

Innlegget ble også publisert i Aftenposten og på aftenposten.no den 12. november 2014