Internasjonal dag for funksjonshemmede

3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, en dag etablert av FNs generalforsamling i 1992. Målet med denne dagen er å bidra til bevisstgjøring om situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og fremme funksjonshemmedes rett til å delta i alle deler av samfunnet, både politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. Nøkkeltall fra FN viser at;

·       Over én milliard mennesker lever med en form for funksjonshemming.

·       80 prosent av funksjonshemmede bor i utviklingsland.

·       50 prosent av funksjonshemmede har ikke råd til helsetjenester

(FN.no, 2020)

Tallene tydeliggjør viktigheten av å fortsette arbeidet med å fremme til tiltak som kan gi like muligheter til alle mennesker, uansett funksjonsevne.

FN-dagen 2020 – funksjonshemmedes rettigheter i Norge

Norge er forpliktet til å følge det som står i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, en konvensjon som Norge skrev under på i 2007, og ratifiserte i 2013. I tillegg til FN-konvensjonen har vi i Norge en Diskriminerings- og tilgjengelighetslov, «(…) som gjør det forbudt å diskriminere funksjonshemmede i utdanning, arbeidsliv og andre samfunnsformer» (FN.no, 2019).

2020 har vært et annerledes år, preget av COVID-19 pandemien og derav generelle restriksjoner og inngripende tiltak for å hanskes med smittespredning i samfunnet. Håndteringen av pandemien har medført historisk høy arbeidsledighet i perioden hvor Norge stengte ned, fra mars av (Regjeringen.no, 2020). Siden da har ledigheten gått ned parallelt med en gradvis og kontrollert åpning av samfunnet igjen, men det ventes at ledigheten vil være høyere enn normalt i god tid fremover (Thommesen, 2020).

FFO Vestland og FFO Bergen har valgt, med utgangspunkt i pandemiens preg på året 2020, å vektlegge artikkel 27 og 28 på FN-dagen for funksjonshemmede 3. desember.

Artikkel 27 omhandler arbeid og sysselsetting, og det poengteres at «(…) mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre; dette omfatter muligheten til å tjene til livets opphold ved et arbeid som man selv velger fritt eller påtar seg i et arbeidsmarked og arbeidsmiljø som er åpent, inkluderende og tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne» (Bli kjent med; FN-konvensjonen, om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, s. 38, 39).

Artikkel 28 omhandler tilfredsstillende levestandard og sosial beskyttelse, og vi vil denne gang vektlegge artikkelens innhold med hensyn til menneskers rettigheter knyttet til levestandard. Det poengteres i konvensjonen, om tilfredsstillende levestandard, at «(…) mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold, og skal treffe hensiktsmessige tiltak for å trygge og fremme virkeliggjøringen av denne rettighet, uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne» (FN.no, 2019; artikkel 28).

Statistisk Sentralbyrå (SSSB) første nasjonale livskvalitetsundersøkelse, gjennomført i mars 2020, viser at funksjonshemmede er blant dem som er minst tilfredse med tilværelsen (ssb.no, 2020). «Pensjonister og folk i jobb er mest fornøyde, mens arbeidsledige, uføre, personer med nedsatt funksjonsevne, personer med symptomer på psykiske plager og personer med ikke-heteroseksuell identitet kommer dårligst ut» (FFO.no, 2020).

I rapporten kan man lese at folks livskvalitet varierer med livssituasjonen og viser til at livskvalitet henger tett sammen med faktorer som blant annet tilknytning til arbeidslivet, helseutfordringer, inntekt og utdanning (Helsedirektoratet.no, 2020).

Mange mennesker med nedsatt funksjonsevne står ufrivillig utenfor arbeidslivet, en problemstilling som kanskje har vært særlig utfordrende og tydelig i år med generell, høy arbeidsledighet i samfunnet, og det er derfor viktig at vi setter fokus på nettopp dette med arbeidstilknytning og livskvalitet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, i forsøk på å utgjøre en forskjell på dette området (FFO.no, 2020).

Diskriminering i arbeidsmiljø er også en viktig faktor som påvirker livskvalitet. «Det å ha opplevd diskriminering har betydning for livskvaliteten, og det er dobbelt så stor andel som ikke er tilfreds med livet blant dem sammenliknet med dem som ikke har opplevd diskriminering» (ssb.no, 2020). På strukturelt nivå må det jobbes for å utjevne ulikhetene i opplevd livskvalitet i samfunnet .