Likestillings- og diskrimineringsloven og kravene til universell utforming i norsk lovverk er ikke i tråd med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)[4]. Dette gjelder særlig tilretteleggingsplikten og krav til universell utforming, noe som bremser arbeidet med å bygge ned samfunnsskapte barrierer og bringer oss lenger fra målet om for et universelt utformet Norge.  

FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

CRPD har gjennomgående beskrivelser av universell utforming og tilgjengelighet på flere samfunnsområder:

Artikkel 8 pålegger staten å treffe tiltak for økt bevisstgjøring i hele samfunnet, om mennesker med nedsatt funksjonsevne og bekjempe negative holdninger og fordommer og øke bevissthet om hvordan funksjonshemmede bidrar i samfunnet.

Artikkel 9 sier at samfunnet skal identifisere og fjerne hindringer som vanskeliggjør tilgjengeligheten til bygninger, transport og arbeidsplasser.

Artikkel 10 omtaler retten til en personlig mobilitet som gir størst mulig uavhengighet.

Artikkel 21 omtaler funksjonshemmedes rett til ytringsfrihet, meningsfrihet og til å kunne kommunisere på lik linje med andre. Da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble innført valgte man å ikke ta inn rett til informasjon. Dette skulle utredes senere, men 10 år etter er det enda ikke tatt inn i loven.

Artikkel 30 erkjenner alles rett til å delta i alle former for kulturliv, og formidling av kunst og kultur må være universelt utformet.

Artikkel 29 sikrer funksjonshemmede politiske rettigheter på lik linje med andre, og full deltakelse i det politiske og offentlige liv.

Under Norges høring i CRPD-komiteen i FN våren 2019, fikk norske myndigheter kritikk for blant annet manglende universell utforming og tilretteleggingstiltak. Kommunal ulikhet, svakt diskrimineringslovverk og en omtale av funksjonshemmede preget av sykdoms- og pasientperspektiver, er blant bekymringene fra FN-komitéen.

FNs bærekraftsmål – leave no one behind

Bærekraftsmålene[5] skal sikre likebehandling, og at ingen skal bli hengende etter andre i utvikling og muligheter. Ikke-diskriminering er en av grunnpilarene, og statene er pålagt å undersøke og ta tak i ulikheter og forskjellsbehandling, og å handle inkluderende og progressivt. FFO vil jobbe for at universell utforming blir et perspektiv i Norges implementering av bærekrafts-målene. 

Likestillings- og diskrimineringsloven

Likestillings- og diskrimineringsloven har en rekke paragrafer om universell utforming og tilgjengelighet:

Loven har likevel klare begrensninger og svakheter. Flere viktige områder er utelatt. «Uforholdsmessig byrde» er ikke klart definert, og setter en stopper for prosjekter hvor universell utforming burde vært et klart krav under gjennomføringen. Teknisk forskrift til Plan- og bygningsloven TEK17 er en minimumsstandard, som ikke gir gode løsninger for alle.

[4] https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-inkludering/likestilling-og-inkludering/konvensjoner/fn-konvensjonen-om-rettar-til-menneske-med-nedsett-funksjonsevne-crpd/id2426271/

[5] https://www.fn.no/Om-FN/FNs-baerekraftsmaal