For meg er det utfordrende å kunne være en del av et sosialt fellesskap med venninner og kolleger. Jeg kan ikke bare gå på teater sammen med dem. Jeg må bestille skrivetolk fra NAV og følge opp en slik prosess, og jeg må sjekke om teateret har teleslynge. Selv om de har det, må jeg sjekke at den virker. Ofte gjør den ikke det, fordi den ikke vedlikeholdes. Det er ikke alltid man får skrivetolk heller. Terskelen for å gå på teater er ganske høy. Jeg blir heller hjemme.

Marte (hørselshemmet)

 

Undersøkelsen «Det viktigste er å delta»[20] viser at ca. 17 prosent utestenges fra kultur og fritidsarenaen på grunn av funksjonshemming eller kronisk sykdom. Små og store hindre står i veien for deltakelse: manglende transport- og parkeringsmuligheter, manglende tilgjengelighet og universell utforming, mangelfulle assistanseordninger, negative holdninger og fordommer og mangel på informasjon, for å nevne noen.

Det største hinderet er mangel på informasjon om tilgjengelighet. Det er vanskelig, og i mange tilfeller umulig, å finne slik informasjon. God informasjon ville gjort det mye enklere å delta for veldig mange. Det er informasjon som kan legges ut på nettsidene til butikker, spisesteder, arrangementer og kulturtilbydere, og kanskje på sikt også standardiseres.

Norge er forpliktet til å sikre døve tilgjengelighet gjennom tegnspråk. Det må stilles krav om dette også for kultur og idrettsarrangementer. England har slike krav i sin Disability Discrimination Act. Her stilles det krav om at for eksempel teatre av en viss størrelse skal ha tilbud om tolkede stykker. Samme krav må stilles til norske kultur- og idrettsarrangementer. Det er rimelig å stille høyere krav til teksting av arrangement enn til syns- og tegnspråktolking, da teksting er noe alle kan ha nytte av.

Det er helt sentralt for tilrettelegging av kultur og idrettsarrangementer at regjeringen innfører et diskrimineringsvern på tjenester. Da kan myndighetene stille strengere krav til de større kulturinstitusjonene om tilgjengelig innhold gjennom teksting og tolking.

Synstolking og lydteksting gjør filmer, TV-programmer og videosnutter tilgjengelige.

For de med behov for assistanse er ledsagerordningen viktig. Ikke alle tilbyr ordningen, og det er en barriere at ikke alle kan bestille billetter til ledsager på nett. FFO mener at elektroniske ledsagerbevis må innføres for å møte denne utfordringen. Arbeidet med dette er igangsatt og følges opp av Bufdir.

Klart språk

Kommunikasjonen fra mange offentlige instanser som sykehus, NAV og kommunale etater har ofte et utilgjengelig og byråkratisk språk, og kan være utfordrende å lese og forstå for mange. Men det er ekstra utfordrende for de med kommunikasjonsutfordringer og kognitive skader, som for eksempel afasi. FFO vil jobbe for at språket i kommunikasjonen fra det offentlige skal bli enklere og mer forståelig – altså mer universelt uformet.

Det finnes gode eksempler på dette. Her hjemme jobber Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ)[21] med klarspråk i staten, og Afasiforbundet i Sverige (afasi.se) har hatt et samarbeid med organisasjoner som Autismeforeningen og Dysleksiforbundet om uttesting av hva som skal til for at en tekst blir lett å lese.

«Informasjon for alle»[22] inneholder mange enkle og gode prinsipper for å gjøre informasjon både lett å lese og å forstå. Det er også anbefalinger for lydmeldinger, videoer og nettsteder. Mye vil bli enklere å forstå både for mennesker med utviklingshemning og andre om prinsippene tas i bruk.

[20] FFO 2019
[21] Tidligere DIFI – Direktoratet for forvaltning og IKT
[22] http://www.nfunorge.org/Om-NFU/Nyheter/Informasjon-for-Alle/