Velferdssystemet gir alle rett til ulike tjenester og ytelser fra kommunen, fylkeskommunen og staten. Gjennom dette er vi forsikret mot uforutsette hendelser knyttet til helse, inntekt og jobb. Vi får dekket tap av inntekter og visse utgifter ved sykdom. Funksjonshemmede og kronisk syke har, som alle andre innbyggere i samfunnet, rettigheter og plikter. For funksjonshemmede og kronisk syke er tjenestene og ytelsene helt nødvendige for å kunne leve likestilt med andre, og delta i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Norge ratifiserte FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) sommeren 2013. Det innebærer en forpliktelse for det norske samfunnet til å oppfylle rettighetene som er nedfelt i de ulike artiklene. Under høringen av CRPD-komiteen i 2019 ble Norge kritisert for å ikke oppfylle flere av disse forpliktelsene. Komiteen uttrykte bekymring for det nåværende rettshjelpssystemet, som ikke gir tilgang til fri rettshjelp for funksjonshemmede, og det faktum at utdanning, helse- og omsorgstjenester og diskrimineringslovgivningen ikke prioriteres i rettshjelpsloven. 

Det er dokumentert at den største utfordringen for funksjonshemmede ikke er mangel på rettigheter, men at de ikke får oppfylt sine rettigheter[1]. Lovverket er i mange tilfeller godt, men i praksis får ikke alle oppfylt de lovfestede individuelle rettighetene som er vedtatt av Stortinget, men som forvaltes i kommunene eller i Nav. Dette er et stort rettssikkerhetsproblem.

Det er flere årsaker til at rettighetene ikke blir oppfylt. Mange vet ikke hva de har krav på fordi det er vanskelig å finne frem i paragrafjungelen. Manglende innhenting av informasjon, og mangelfull etterlevelse av forvaltningens veiledningsplikt, fører til at andre ikke fremmer riktig søknad ovenfor den myndighet som har ansvar for å oppfylle rettigheten. Det er dessuten mange funksjonshemmede som ikke benytter den klagemuligheten de har hvis de er uenig i et vedtak. Dette kan blant annet skyldes manglende tilgang til rettshjelp.

Mange funksjonshemmede og kronisk syke har en utfordrende hverdag og bruker mer energi og krefter enn andre på dagligdagse oppgaver. Det å søke om tjenester til stadighet, herunder å dokumentere behov, argumentere, klage, få medhold, passe på at vedtaket gjennomføres i praksis, søke på nytt, klage og så videre kan bli uoverkommelige oppgaver i lengden. Noen orker ikke å ta kampen og resignerer. Andre har smertelig erfart at sjansen for å vinne frem er så minimal at de lar være. Når systemet praktiseres slik kan det føre til at tjenester og ytelser blir forbeholdt de utholdende og mest ressurssterke.

Siden Stortinget har valgt å gi individuelle rettigheter, må det finnes mekanismer som sikrer at disse rettighetene blir oppfylt i praksis. FFO mener at forvaltningen av individuelle rettigheter må være lik over hele landet, og at kommunene må ha kompetanse og økonomi til å forvalte de rettighetene Stortinget har vedtatt.[2]  

[1] Alternativ rapport til FN-komiteen fra sivilt samfunn:  https://ffo.no/globalassets/rapporter/210x260_alternativrapporten-norsk.enkels.pdf
[2] CRPD-komiteen uttrykte bekymring over de kommunale forskjellene i tjenestetilbudet til funksjonshemmede, og har anbefalt Norge å treffe alle nødvendige tiltak for å redusere kommunale forskjeller i tjenestetilbudet gjennom nasjonalt regelverk, standarder og retningslinjer.