Rettigheter / Kunnskap og kompetanse
- Det må stilles kompetansekrav til koordinatorer for individuell plan
- Det må utvikles bedre systemer for opplæring, rutiner for innhenting av kunnskap og samarbeid på tvers
- Rutiner for reell brukermedvirkning på individnivå må sikres, og det må fremgå i alle vedtak hvordan dette er vektlagt
- Ansatte i kommuner og i Nav må få opplæring i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
”Barnehabiliteringstjenesten blir gjennomgående positivt omtalt. En årsak til dette kan være at de ga god informasjon som foreldrene ikke hadde fått tidligere. Det er også positivt for foreldre å møte en instans som har mye kompetanse, og ikke minst fungerte habiliteringstjenesten som en viktig pådriver overfor kommunen.”
Det beste for alle er at rett vedtak blir fattet, og at riktige tjenester og ytelser blir gitt med én gang - uten å måtte gå utmattende runder i klageapparatet først.
Det forutsetter at den som fatter vedtak og utøver tjenester har nødvendig faglig kunnskap og kompetanse, eller at man innhenter kunnskap der slik kunnskap finnes. Uten fagutdannet personale og gode systemer for opplæring av ufaglærte, vil kvaliteten i tjenesten være prisgitt at den enkelte gjør sitt beste etter egne forutsetninger. Ildsjeler og dedikerte enkeltansatte er viktig, men det blir for tilfeldig om man møter en slik person eller ikke. Mange kommuner mangler dessuten juridisk kompetanse som kan følge opp hvilke lovpålagte plikter kommunen har.
Avgjørende kunnskap og kompetanse finnes ikke minst hos den funksjonshemmede, kronisk syke eller pårørende selv. Det er den som har skoen på som vet best hvor den trykker. Denne kunnskapen må anerkjennes og bli lagt vekt på, og i vedtakene må det være tydelig hvordan dette er vektlagt.
Større og mer robuste kommuner kan gi økt mulighet for å etablere fagmiljøer og spesialkompetanse, samt systematisk arbeid med kompetanseheving. Men ikke all kompetanse finnes lokalt, og bør heller ikke finnes lokalt. Kommunene må ta en gjennomgang for å se om lokal kunnskap og kompetanse dekker behovet til innbyggerne, og hvilke tjenester eller kunnskap de må hente utenfra – på systemnivå og i den enkelte sak. Mange funksjonshemmede og kronisk syke har behov for kontakt med spesialister og særskilte fagmiljøer. For at tjenester og ytelser skal dekke behovet, må det være lav terskel for å hente kunnskap fra spesialister og særskilte fagmiljøer. Kunnskapen må bli brukt aktivt i beslutningsprosessene.
Tjenestene og ytelsene må også fungere sammen. Brukerne får ikke skikkelig utbytte før tjenestene og ytelsene fungerer sømløst sammen som en helhet. Dette forutsetter systematisk samarbeid på tvers. Både NAV og kommuner må jobbe systematisk for å opparbeide en kultur for tverrfaglig samarbeid både internt og eksternt, samt med andre instanser.