Rettigheter / Finansiering av kommunale tjenester
- Det må være samsvar mellom kommunale oppgaver og statlige overføringer, slik at kommunene kan oppfylle sine lovpålagte oppgaver
- Nasjonale myndigheter ved landets fylkesmenn må følge med på at innbyggerne ikke får dårligere tjenester som følge av kommunesammenslåingene
- Ved statlige overføringer til kommunen, må midler til velferdstjenester i større grad øremerkes
- Innslagspunktet for ressurskrevende tjenester må reduseres til samme nivå som en vanlig sykehjemsplass
”De svakeste gruppene blir hele tiden skjøvet bak i køen under henvisning til økonomiske problemer. Og dette er jo både et rettssikkerhetsmessig problem for de som rammes, og det er også et demokratisk problem. - Jussprofessor Jan Fridtjof Bernt til TV 2 Nyhetene”.
Når lover og forskrifter med individuelle rettigheter skal oppfylles i kommunene er det en risiko for at tjenestetilbudet blir ulikt. Det avhenger av kommunenes kunnskap, kompetanse, økonomiske rammer og prioriteringer. Resultatet er at vi ikke har én velferdsstat, men like mange velferdskommuner som det er kommuner.
Fra 1. januar 2020 er med kommunereformen antallet kommuner i Norge redusert fra 428 til 356. Det skal ifølge regjeringen gi større og sterkere kommuner som kan gi bedre tjenester og utvikle næringsliv og lokalsamfunn. FFO mener det er viktig at kommunereformen ikke bare fører til nye streker på kartet, men også at kommunene gis økonomisk mulighet til å gjennomføre sammenslåing og omlegging av tjenestetilbudet uten å redusere kvaliteten. FFO har registrert at sammenslåing av kommuner noen steder har ført til et dårligere tilbud, for eksempel innen BPA og tilrettelagt transport (TT), fordi de sammenslåtte kommunene legger seg på det som var det laveste nivået i disse kommunene tidligere. Dette må myndighetene på nasjonalt nivå følge med på.
Statlige overføringer til kommunene er i liten grad øremerkede, og kommunene har stor frihet til selv å gjøre prioriteringer. Det kommunale selvstyret er en viktig del av demokratiet, og kan gi gode og tilrettelagte løsninger i den enkelte kommune. Men ikke alle kommuner har nødvendig kompetanse eller ressurser til dette.
Mye makt til kommunene kan føre til større kommunale forskjeller. FFO frykter at dette vil forsterke fenomenet med «velferdsflyktninger»; at funksjonshemmede og kronisk syke flytter til en annen kommune for å få tjenester de trenger. Dette skal ikke være nødvendig, og i ytterste konsekvens kan det føre til at kommuner senker tjenestenivået for å presse innbyggere med omfattende hjelpe- og pleiebehov til å flytte. For å unngå dette må det gjennomføres tiltak som sørger for at velferdstjenestene blir mest mulig likeverdige, uavhengig av bostedskommune.
For at kommuneøkonomi skal være mindre styrende for tjenestetilbudet, bør innslagspunktet for ressurskrevende tjenester reduseres og ligge på samme nivå som en vanlig sykehjemsplass. I tillegg mener FFO at de statlige overføringene til kommunene rundt velferdstjenester i større grad må øremerkes, og at rapportering på bruk av pengene må forsterkes.