«Individuell plan har ført til bedre struktur på ansvarsgruppemøtene. Den sikrer at alle områdene blir dekket, og det går tydelig fram hvem som har ansvar for hva[5].»

Funksjonshemmede barn og deres pårørende skal ofte ha tjenester og ytelser fra mange ulike etater og sektorer. Men for å få tilgang til disse må de i mange tilfeller legge ned en stor innsats selv. De skal for eksempel finne frem til riktig hjelpeordning og instans for å få nødvendig hjelp, de skal gjennomføre kompliserte søknadsprosesser, og til slutt skal de påse at vedtakene gjennomføres som planlagt.

Underveis er det et mylder av personer og funksjoner de skal forholde seg til – og disse personene forholder seg ikke alltid til hverandre. Mange legger ned mye jobb i å koordinere tjenester og tjenesteutøvere, men kommer likevel til kort fordi de som pårørende ikke er i posisjon til, eller har myndighet til, å ivareta koordineringsoppdraget. Tre av fire familier svarer at det er umulig at begge er i full jobb når de har et funksjonshemmet barn.[6]

Individuell plan er et verktøy som skal sikre helhet i tilbudet og samordning mellom aktørene. Men vi ser ofte at den ikke følges opp, og at planen havner i skrivebordsskuffen. Hvis planen skal realiseres må noen være forpliktet til å følge den opp, og dette må ivaretas av noen andre enn foreldrene.

For å sikre at kommunenes tilbud ikke er mangelfulle og at tilbudet ikke varierer kommunene imellom, må alle kommuner må ha en koordinerende enhet, som utnevner en koordinator med overordnet ansvar for gjennomføringen av den individuelle planen. Den kommunale koordineringsenheten må lovfestes. Koordinator må ha myndighet til å følge opp de ansvarlige og sikre samordning av tjenestetilbudet. For å sikre dette må fylkesmannen føre tilsyn for å sikre at kommunen har en koordinerende enhet som gjør jobben sin og ivaretar familier med funksjonshemmede barn. Koordinerende enhet må også drive oppsøkende virksomhet overfor familier som får funksjonshemmede barn og veilede om muligheter, tjenester og rettigheter.

Det bør i tillegg etableres et uavhengig statlig koordinatortjenestesenter. Senteret skal ha en opplærings-, veilednings- og støttefunksjon både på individ- og systemnivå. Det vil si at brukere, pårørende og tjenesteapparatet kan henvende seg til tjenestesenteret for å få råd og veiledning. Et slik enhet vil kunne bygge opp spesialkompetanse som kan bidra til en høyere kvalitet på samordningen. For å være tett nok på brukere, pårørende og tjenesteapparatet, kan det være hensiktsmessig med regionale enheter.  

[5] Tøssebro og Wendelborg s. 164.
[6] Tøssebro og Wendelborg (red.).