Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Bolig / Individuell rett til god bolig må styrkes

Individuell rett til god bolig må styrkes

Grønn stripe


FFOs anbefalinger

  • Den individuelle retten til en god bolig må styrkes

  • Alle brukere må sikres mulighet til medbestemmelse i egen bosituasjon

 

  • Kommunene må få plikt til å tilby et tilfredsstillende bo- og tjenestetilbud ut fra brukerens eget behov og ønske

 

  • Det bør settes et tak på seks samlokaliserte enheter som inngår i Husbankens retningslinjer for tildeling av lån til kommunene

 

  • Husbankens generelle veiledning om kommunalt planarbeid må styrkes

 

  • Husbanken må utøve skjønn der flere brukere ønsker å bo sammen i større bofellesskap

 

Grønn stripe
 

Det må bli mulig å etablere seg i eget hjem

En undersøkelse FFO har gjennomført (3) viser at mellom 4 000 og 7 000 personer mellom 18 og 49 år, som mottar hjemmebaserte tjenester, fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine. Undersøkelsen viser at de som bor hjemme, har samme bistandsbehov som de i samme alder og situasjon som har flyttet for seg selv. Disse to gruppene er omtrent like store. Det betyr at de som bor hjemme har like stor «boevne» som de som har flyttet hjemmefra. At de fortsatt bor hjemme ser ut til å avhenge av ytre forhold, som for eksempel at det tilbudet de får av kommunen om bolig og tjenester ikke er tilfredsstillende. Mange har antakelig ikke et bedre valg enn å fortsette å bo hjemme. Det er derfor stort behov for å styrke den individuelle retten til en god bolig.

Rettighetsutvalgets gjennomgang viser at det er stor mangel på egnede boliger for utviklingshemmede, og lange ventetider for å få bolig i mange kommuner. Utviklingshemmede har reelt sett liten mulighet til selv å velge hvor de vil bo og med hvem, og har ikke samme mulighet til å kjøpe og eie egen bolig som andre. Mange utviklingshemmede bor i store bofellesskap som ligger isolert fra befolkningen for øvrig.

Kommunene må forpliktes sterkere til å gi et godt botilbud, der funksjonshemmede selv får velge hvor de vil bo, og med hvem. Tjenesteapparatet må lytte til den enkeltes ønsker og behov, og gjøre individuelle tilpasninger. Bruk og kombinasjon av ordninger som støttekontakt, brukerstyrt personlig assistanse (BPA) (4) og nødvendige helse- og omsorgstjenester må ved behov støtte opp under bosituasjonen.

 

Bygging av institusjonslignende bofellesskap må ikke forekomme

Når det gjelder bofellesskap, er det en tendens at det bygges stadig større enheter. Hovedintensjonen med Ansvarsreformen var å avvikle institusjonsomsorgen for mennesker med utviklingshemming. Plassering av unge funksjonshemmede i sykehjem må bare skje i akutte situasjoner, og være en kortvarig og midlertidig løsning. Kommunens ønske om å samle ressurser og spare penger må ikke få styre størrelsen på bofelleskap.

Det bør settes et tak på seks samlokaliserte enheter som inngår i Husbankens retningslinjer for tildeling av lån til kommunene. I de tilfeller hvor utviklingshemmede selv eller deres representanter tar initiativ til boligprosjekter må man ha frihet til å bestemme rammene for prosjektet – også om dette gjelder et ønske om å fravike begrensningen på seks samlokaliserte enheter. Dette er i tråd med anbefalingene til rettighetsutvalget (NOU 2016: 17). Denne begrensningen må også gjelde for private utbyggere som får Husbanklån (entreprenører, borettslag etc).


(3) NIBR Notat 2012:106. Kjennetegn ved yngre brukere av heimebaserte tjenester. Ivar Breivik.
(4) BPA er rettighetsfestet fra 1. januar 2015.