Vi har i forberedelsene til høringen samarbeidet med Unge funksjonshemmede, og viser til deres innspill om Stortingsmelding 25 Likeverdsreformen, som begge organisasjonene står bak (på slutten av dokumentet). På samme måte står Unge funksjonshemmede bak vårt innspill til Prop 100 L endringer i velferdstjenesten.

Individuell rett til et tjenestetilbud, eller økt plikt for kommunen?Barn og ungdom som har behov for helhetlige og samordnede tjenester fra flere velferdstjenester, utgjør en av samfunnets mest sårbare grupper, og konsekvensene av en svikt i samordningen kan være vesentlig. Departementet nevner selv at kunnskapsgrunnlaget viser at mange får stadig økende problemer i fremtiden slik at de ikke klarer å mestre sine egne liv om tjenester ikke er på plass fra et tidlig stadium.

Hvilke virkemidler har man der pårørende har bedt kommunen om å avklare dette i den enkelte sak, men saken har stoppet opp eller kommunen bruker uforholdsmessig lang tid på å få dette på plass? Er ikke de rette tjenestene på plass til rett tid, kan problemene bli større og vanskeligere, og pårørende sliter seg ut.

Det er viktig at det innføres en rett til barnekoordinator, vi støtter dette, og at det pålegges kommunene økt plikt til å samarbeide og samordne tjenestene. Men det er ikke nok. Det er også behov for å lovfeste en individuell rett til et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, slik FFO og flere andre spilte inn til departementene i høringsrunden, men som departementet ikke har gått inn for.

Departementene mener dette vil være for ressurskrevende for tjenestene, ressursene bør i stedet brukes på å yte de enkelte tjenestene, til å samarbeide på tvers og til å samordne tjenestilbudet til den enkelte.

FFO er ikke enig i denne vurderingen. Virkeligheten er at innbyggerne i Norge ufrivillig deltar i et postkodelotteri, der postkoden avgjør hvilke tjenester man får, og kvaliteten på disse. Dette har også FN kritisert Norge for, og bedt oss om å treffe alle nødvendige tiltak for å redusere kommunale forskjeller i tjenestetilbudet til funksjonshemmede gjennom nasjonalt regelverk, standarder og retningslinjer.

FFO mener denne virkeligheten dokumenterer behovet for å innføre en individuell rett til et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Bakgrunnen for forslaget som foreligger er å sikre samordning i tjenestene, nettopp fordi utredninger, tilsyn og forskning har vist at de ulike velferdstjenestene i mange saker ikke samarbeider bra nok.

Så kan man innvende at når virkeligheten er slik at individuelle rettigheter brytes eller ikke oppfylles – hva er da poenget med å innføre nye individuelle rettigheter, som mest sannsynlig blir brutt? Poenget med det er at en individuell rett vil gi en individuell klagerett, og dermed bedre rettsvern i de tilfellene hvor koordineringen ikke fungerer som planlagt. Slik fungerer den som en viktig rettssikkerhetsgaranti. Dette må komme i tillegg til en plikt for kommunene til å samarbeide og samordne tjenestene.

Vi er for øvrig enig i forslaget om at det skal føres tilsyn med de nye bestemmelsene om samarbeid og samordning.

FFO ber komiteen vedta en individuell rett til et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Krav om alvorlighet må tas ut

Vi er fornøyde med at departementene i tråd med innspill fra flere høringsinstanser, blant annet oss, understreker at det sentrale ved vurderingen av rett til barnekoordinator ikke skal knyttet til barnets diagnose eller helsetilstand, men til hvilket hjelpebehov barnet har, og om barnet vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Likevel har departementene valgt å opprettholde et punkt som FFO var – og fortsatt er – sterkt kritiske til; krav om alvorlighet. Da er vi i realiteten like langt. At rettighetene er forbeholdt de med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kan føre til at det fort kan bli en diskusjon om hvorvidt sykdommen og funksjonshemmingen er alvorlig nok til å falle innunder ordningen, og det kan forvanske og komplisere både ordningen og søknadsprosessen.

Siden hensikten med dette er å styrke og lette situasjonen for pårørende som venter eller har et funksjonshemmet eller sykt barn, er det en dårlig ide å komme med forslag som gir uklarhet og merbelastning. Det siste disse foreldrene trenger, er en lang og byråkratisk prosess som skal vurdere koordineringsbehovet til barnet ut ifra hvor alvorlig diagnosen er. Poenget må være å gi de som trenger det rask og enkel tilgang til de støttefunksjonene de har behov for.

FFO ber komiteen om å fjerne begrepet alvorlighet i rettigheten.

 

Høyringsnotat – Meld. St. 25 (2020-2021), «Likeverdsreformen – Et samfunn med bruk for alle»
Unge funksjonshemmede leverer med dette våre innspel til Meld. St. 25 (2020-2021) Likeverdsreformen. Vi har i førebuingane til høyringa samarbeida med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og viser til deira innspel om Prop. 100 L (2020-2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen, som begge organisasjonane står bak. På same måte står FFO bak vårt innspel til Stortingsmelding 25 Likeverdsreformen.

 
Likestilling – ikkje likeverd
Unge funksjonshemmede meiner stortingsmeldinga tilfører lite nytt. Vi er skuffa over at meldinga hovudsakleg er ei oppramsing av pågåande eller allereie gjennomførte tiltak. Unge funksjonshemmede er særleg kritisk til at formålet til stortingsmeldinga er å sikre likeverd, og ikkje likestilling. For å kunne leve eit likeverdig liv, må ein vere likestilt og ha like moglegheiter til å delta i samfunnet. Det krevjer kraftfulle realpolitiske tiltak som fører til faktiske endringar. Sjølv om likestilling er ein av dei overordna verdiane som blir lagt til grunn innleiingsvis i stortingsmeldinga, opplever vi at dette ikkje blir følgt opp med konkrete og forpliktande tiltak for likestilling.

Ein av dei største utfordringane funksjonshemma og kronisk sjuke møter, er at dei ikkje får oppfylt sine rettigheiter ute i kommunane. Det er stor forskjell mellom å ha rett og å få rett. Vi er difor glad for å sjå at det blir sett i gang tiltak for å auke kunnskapen om FN-konvensjonen om rettigheitene til funksjonshemma (CRPD) i kommunane. Aukt kunnskap er likevel ikkje nok åleine. For at dei kommunale forskjellane skal ned, må CRPD inkorporerast i Menneskerettsloven, på same måte som barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen. Dette vil gi konvensjonen forrang over norsk lov, og vere ein viktig rettssikkerheitsgaranti for å innfri rettigheiter ute i kommunane.

I tillegg meiner vi det trengs eit betre kunnskapsgrunnlag om kommunale forskjellar. Difor bør det gjennomførast ei systematisk kartlegging av omfanget og årsakene til kommunale forskjellar i tilgang til rettigheiter for funksjonshemma. Dette vil vere viktig kunnskap for vidare politikkutvikling. Det kan ikkje vere sånn at ein står i fare for å miste grunnleggande tenester berre fordi ein flytter til ein ny kommune.

Unge funksjonshemmede ber komiteen vedta følgande merknader:

• Komiteen ber regjeringa om å innlemme CRPD i Menneskerettsloven.
• Komiteen ber regjeringa om å kartlegge omfang av kommunale forskjellar i oppfylling av rettigheiter for personar med funksjonsnedsettingar, og årsakene til dette. Brukarorganisasjonane skal involverast tett i arbeidet.

 
Saknar konkrete tiltak for ungdom
Unge funksjonshemmede er svært skuffa over at regjeringa har valt seg ei såpass snever målgruppe for stortingsmeldinga. Målet med reformen er i stor grad å gjere kvardagen enklare for familiar som har eller venter barn med funksjonsnedsettingar. Sjølv om dette er viktig, overser meldinga store deler av mangfaldet blant funksjonshemma og kronisk sjuke. Særleg gjeld dette ungdom og unge vaksne. Nesten 60% av unge funksjonshemma fortel at dei ikkje lever eit meiningsfullt liv.[1] Dette heng mellom anna saman med dårleg tilrettelegging i studietida, diskriminering i møte med arbeidslivet, låge forventningar frå hjelpeapparatet, og manglande kompetanse på ungdomshelse. Desse temaene er dessverre fullstendig fråverande frå meldinga.

Vi hadde ønska oss ein reform med konkrete tiltak som bidrar til at ungdom og unge vaksne med funksjonsnedsettingar kan leve frie og sjølvstendige liv, og ikkje berre på barnefamiliane. Alle barn og unge er ein del av ein familie, men vil og bør kunne lausrive seg etterkvart som dei blir eldre. Vi håper komiteen vil støtte oss i dette.

Unge funksjonshemmede ber komiteen vedta følgande merknad: Komiteen ber regjeringa om å foreslå tiltak for å sikre at ungdom og unge vaksne med funksjonsnedsettingar og kronisk sjukdom kan leve frie og sjølvstendige liv. Tiltakene bør dekke alle samfunnsområder, inkludert skule og høgare utdanning, ungdomshelse, arbeidsliv, og møtet med hjelpeapparatet. Brukarorganisasjonane skal involverast tett i arbeidet.

[1] https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/unge-med-nedsatt-funksjonsevne-har-darligere-livskvalitet