Statsråd Bent Høie
Helse- og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

 

Vårt Arkiv: 401
Saksbehandler: Berit Therese Larsen
Oslo 8. januar 2015

FFOs krav til statsbudsjettet 2016

20. november 2014 oversendte FFO krav til regjeringen knyttet til nødvendige hovedinnsatser i politikken for funksjonshemmede i statsbudsjettet for 2016.

I møte i Kontaktutvalget med regjeringen den 4. desember 2014 varslet vi våre krav til det enkelte fagdepartement på viktige områder i politikken for funksjonshemmede. Her følger derfor FFOs konkrete krav knyttet til statsbudsjettet for 2016 på Helse- og omsorgsdepartementets område.

Norge ratifiserte FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2013. FFO har fått oppgaven med å koordinere skyggerapporten fra sivilt samfunn. Vi vil i den forbindelse understreke Helse- og omsorgsdepartementets plikt til å implementere CRPD innenfor sitt ansvarsområde og følge opp med økonomiske bevilgninger i 2016, slik det beskrives i artikkel 9 i konvensjonen:

«mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og – systemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, både i byene og i distriktene».

Habilitering og rehabilitering

Opptrappingsplanen:

• FFO ber regjeringen igangsette en opptrappingsplan for kapasitet og kompetanse innen habilitering og rehabilitering fra 2016.
• FFO ber regjeringen følge opp opptrappingsplanen med bevilgninger som sikrer gjennomføringen av tiltak rettet mot kommunene, spesialisthelsetjenesten og rehabiliteringsinstitusjonene.
• FFO ber regjeringen avsette 22 mill. kroner til utvikling og utprøving av modeller for spesifikk habilitering og rehabilitering til mennesker som lever med kroniske sykdommer og funksjonshemninger i kommunene.
• FFO ber regjeringen sette et måltall for hvor mange som får individuell plan og koordinator, utfra de som har behov, samt stille krav til kvaliteten på innholdet både i planen og i koordinatorfunksjonene.
• FFO ber regjeringen tydeliggjøre koordinatorens rolle, ansvar og myndighet.
• FFO ber regjeringen skjerpe kravet til de regionale helseforetakene om å utnytte kapasiteten ved de private og ideelle opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene, for å sikre et godt faglig tilbud til ulike kronikergrupper.
• FFO ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen innen habilitering og rehabilitering, samt sikre videreføring av CHARM.

Behandlingsreiser til utlandet:

• FFO ber regjeringen styrke ordningen med behandlingsreiser til utlandet gjennom å utvide tilbudet til nye grupper og doble antall plasser i ordningen.

Spesialisthelsetjenesten:

• FFO ber regjeringen sørge for tilstrekkelig med spesialistkapasitet som er vesentlig for mennesker som lever med kroniske sykdommer og ulike funksjonshemninger.
• FFO ber regjeringen øke den økonomiske rammen til Nasjonale kompetansetjenester for sjeldne diagnoser med 30 mill. kroner.

Primærhelsetjenesten:

• FFO ber regjeringen utforme klare kompetansekrav til kommunenes helse- og omsorgstjenester.
• FFO ber regjeringen forplikte kommunene sterkere på å ha tilstrekkelig kapasitet til å dekke behovene til innbyggere som lever med helseutfordringer.
• FFO ber regjeringen sikre at pasientsikkerhetsarbeidet styrkes i kommunens tjenester, og at det systematisk bygges opp kunnskap om feltet.
• FFO ber regjeringen utrede mer strukturert brukermedvirkning på systemnivå i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
• FFO ber regjeringen etablere en egen tilskuddsordning for lærings- og mestringstiltak i kommunene, gjerne i forbindelse med opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering.
• FFO ber regjeringen om å iverksette en opptrappingsplan for å rekruttere nye fastleger.
• FFO ber regjeringen starte arbeidet med å innføre refusjonsordninger for sykepleiere og psykologer som er tilknyttet et fastlegekontor og som utfører oppgaver som er under fastlegens ansvarsområde.
• FFO ber regjeringen starte arbeidet med en handlingsplan om tilgjengelighet, kvalitet, pasientsikkerhet og kompetanse i fastlegetjenesten.
• FFO ber regjeringen utvide retten til BPA-ordningen til også å gjelde personer med vedtak under 25 timer, og personer over 67 år.

Bistand til barn og unge med særskilte medisinske behov i skole og barnehage:

• FFO ber regjeringen få på plass et regelverk som presiserer skolens og barnehagens ansvar for å bistå barn og unge med særskilte behov for medisinering.

Pårørendeomsorg:

• FFO ber regjeringen sikre reell brukermedvirkning fra funksjonshemmedes organisasjoner i Pårørendeprogrammet 2020.
• FFO ber regjeringen om å utvikle gode løsninger i Pårørendeprogrammet, både økonomisk og praktisk, for foreldre til funksjonshemmede barn.
• FFO ber regjeringen styrke ordningen med omsorgslønn.
• FFO ber om at foreldre med funksjonshemmede barn verdsettes økonomisk for det omsorgsarbeidet de gjør, og at ordningen med forhøyet hjelpestønad opprettholdes.
• FFO ber regjeringen utarbeide gode konsekvensanalyser av de forslagene som legges frem, særlig forslag som svekker folks individuelle rettigheter.

Folkehelse og forebygging:

• FFO ber regjeringen sørge for at frisklivstilbudene i kommunene tilrettelegges slik at også mennesker med kronisk sykdom og funksjonshemning kan benytte seg av dem.
• FFO ber regjeringen fjerne momsen på frukt og grønt, for å gjøre de sunne valgene enklere.
• FFO ber regjeringen bidra til at psykisk helse og livsmestring blir et skolefag.
• FFO ber regjeringen øremerke bevilgningen til skolehelsetjenesten, og stille krav om at kommunene skal dokumentere antall nye stillinger på helsestasjon og i skolehelsetjenesten.

Tannhelse:

• FFO ber regjeringen starte et arbeid med sikte på et større offentlig ansvar på tannhelsefeltet, herunder vurdere en takordning tilsvarende det man har i Sverige.
• FFO ber regjeringen justere takstene for refusjonsbaserte tannhelsetjenester i tråd med prisstigningen, og reversere kuttene i takstene til periodontitt og enkelte andre takster allerede i revidert nasjonalbudsjett 2015.

Egenandeler:

• FFO ber regjeringen videreføre de senere årenes praksis med at egenandelene kun økes tilsvarende prisstigningen.

Habilitering og rehabilitering

---
FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Artikkel 26 Habilitering og rehabilitering:

Partene skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak, herunder gjennom likemannsarbeid, slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå og beholde størst mulig selvstendighet, utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og yrkesmessige potensial fullt ut, og oppnå full inkludering og deltakelse på alle livets områder. For det formål skal partene opprette, styrke og videreutvikle tverrfaglige habiliterings- og rehabiliteringstjenester og – programmer, særlig på områdene helse, sysselsetting, utdanning og sosiale tjenester, på en slik måte at disse tjenester og programmer

a) begynner på et så tidlig stadium som mulig, og er basert på en tverrfaglig vurdering av den enkeltes behov og ressurser,

b) støtter deltakelse og inkludering i lokalsamfunnet og på alle samfunnsområder, er frivillige, og tilbys mennesker med nedsatt funksjonsevne så nær lokalmiljøet som mulig, også i distriktene.
---

Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering

Satsingen på habilitering og rehabilitering må trappes betydelig opp hvis Norge skal oppfylle sine forpliktelser i konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er positivt at det er varslet en opptrappingsplan i 2016. For at planen skal fremstå som troverdig og forpliktende, mener FFO den må legges frem som et eget dokument med mål og konkrete tiltak. Det vil ikke være tilstrekkelig med skriftlig omtale i budsjettproposisjonen for 2016. Planen må følges opp med bevilgninger som sikrer gjennomføringen av tiltak rettet mot kommunene, spesialisthelsetjenesten og rehabiliteringsinstitusjonene. Vi er kjent med at Helsedirektoratet har bistått HOD i arbeidet med en opptrappingsplan. FFO har gitt innspill til arbeidet i direktoratet og vi forventer god og relevant brukermedvirkning også i det videre arbeidet, både på nasjonalt og lokalt nivå.

FFO oppfatter signalene fra departementet slik at opptrappingsplanen skal ha hovedfokus på kommunene. Det er bra, siden det er store utfordringer innen kommunal habilitering og rehabilitering. FFO mener anbefalingene i avklaringsrapporten¹ bør være utgangspunkt for satsingen. Arbeidsgruppen slo fast at det er vanskelig å si noe absolutt om ansvars- og oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på dette området, men antydet at spesialisthelsetjenesten bør yte tjenester der det er behov for spesialisert kompetanse, kompleksitet og intensitet. Kommunene bør yte tjenester der det er behov for kompetanse knyttet til muligheter og begrensninger i nærmiljøet, og der det er behov for langvarig og koordinert oppfølgning. De med behov for det, skal få koordinator og en individuell plan som er forankret i kommunen.

Mer ansvar i kommunene vil kreve en målrettet utbygging av kapasitet og kompetanse, og en opptrappingsplan må sikre dette. Kommunale lærings- og mestringstilbud er verdifulle tiltak som må støtte opp under kommunenes ivaretakelse av kronikere, og en opprustning av dette tilbudet må være et tiltak i opptrappingsplanen (se omtale av dette under Primærhelsetjenesten). FFO vil understreke at tilbudet i spesialisthelsetjenesten ikke må bygges ned, men spille sammen med et forsvarlig og godt tilbud er på plass i kommunene.

Utvikling av modeller innen spesialisert habilitering og rehabilitering i kommunene

Det har siden 2013 vært en satsing på utvikling av modeller innen hverdagsrehabilitering i 42 kommuner. Satsingen skal etter planen avsluttes ved utgangen av 2015. Men avklaringsrapportens og samhandlingsreformens beskrivelse av hva kommunene skal ha ansvar for innen habilitering og rehabilitering, går langt ut over det som omfattes av hverdagsrehabilitering.

FFO mener det er nødvendig å utvikle modeller som ivaretar behovene for spesialisert habilitering og rehabilitering hos folk som lever med kroniske tilstander. Vi ber derfor om at det avsettes midler i statsbudsjettet for 2016 i samme størrelsesorden som satsingen på hverdagsrehabilitering, 22 mill. kroner, til utvikling av modeller for spesialisert habilitering og rehabilitering i kommunene for mennesker som lever med funksjonshemninger og kroniske tilstander. Satsingen må trappes opp og videreføres i de årlige budsjettene for 2017 og 2018.

Samtidig kan de erfaringene som er gjort, og de modellene som er utviklet, i de 42 kommunene som hverdagsrehabiliteringssatsingen har omfattet, ha overføringsverdi til utvikling av spesialisert habilitering og rehabilitering. Det er viktig å utnytte disse erfaringene for å oppnå en størst mulig synergieffekt av den innsatsen disse kommunene allerede har gjort.

Flere henvisninger til rehabiliteringsopphold i institusjonene

Selv om det skal satses på kommunene i opptrappingsplanen, er det viktig at tiltak og bevilgninger også rettes mot spesialisthelsetjenesten og rehabiliteringsinstitusjonene. Institusjonene tilbyr spesialiserte tilbud som er viktig for mange grupper, og dette tilbudet må opprettholdes og videreutvikles. Det må stilles strengere krav til spesialisthelsetjenesten om å utnytte kapasiteten ved de private og ideelle opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene. Avtaler om kjøp av plasser må beskrives i de løpende avtalene mellom foretakene og institusjonene. Også kommunene må kjøpe tilstrekkelig med institusjonsplasser, og henvise pasienter til disse ved behov.

Det er et problem for noen grupper at helsetjenesten i for stor grad henviser til rehabiliteringsopphold med grunnlag i en enkeltdiagnose. Behovet for rehabilitering knyttes altså til årsaken til rehabiliteringsbehovet, og ikke til selve utfordringen den enkelte lever med. I avtalene som rehabiliteringsinstitusjonene har med de regionale helseforetakene er det meste av rehabilitering knyttet til årsaker. Dette fører igjen til at tilbudene blir svært diagnosespesifikke.

Mange lever med flere diagnoser og sammensatte sykdomsbilder og behov. FFO er opptatt av at disse pasientene ikke utestenges fra behandling ved rehabiliteringsinstitusjonene. Samtidig er det en rekke utfordringer som er like på tvers av diagnoser, og som dermed kan rehabiliteres sammen. Eksempler på dette er ulike nevrologiske og kognitive tilstander. Det er nødvendig å tenke nytt rundt dette. Personer med sammensatte diagnoser og behov må få tilbud om behandling, og gjerne sammen med andre grupper med samme type utfordringer.

Koordinator, individuell plan og koordinerende enhet

Koordinator og individuell plan er viktige verktøy i oppfølging av brukere med komplekse tilstander som har behov for habilitering og rehabilitering fra flere instanser. Utviklingen innen disse funksjonene er ikke tilfredsstillende, og de fungerer i mange tilfeller ikke etter hensikten.

Målet med koordinerende enhet (KE) for habilitering og rehabilitering er å sikre koordinerte tjenester, og legge til rette for god samhandling. Dette gjelder både på individnivå mellom pasient/bruker og tjenesteytere, og mellom tjenesteytere fra ulike fag, sektorer og nivåer. I samhandlingsreformen er bestemmelsen om koordinerende enheter i kommunene og i spesialisthelsetjenesten løftet fra forskrift til lov. Samtidig tydeliggjøres det at enhetene skal ha «overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan, og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator». Styrkingen av lovgivningen på dette området er et sentralt virkemiddel i å sikre bedre koordinerte tjenester til de som trenger det.

Men til tross for at det er lovpålagt å ha en koordinerende enhet (KE) i hver kommune, mangler det i en av fem kommuner. Koordinerende enheter fungerer også svært ulikt. Noen kommuner legger denne funksjonen til bestillerkontoret. FFO er ikke overbevist om at bestillerkontoret er i stand til å følge opp de oppgavene KE skal ivareta. I tillegg til å ha ansvar for individuell plan og koordinator, skal KE sørge for at tjenester ses i sammenheng, sikre kontinuitet i tjenesteytingen, bidra til at tjenesteyterne samarbeider om planlegging og organisering av tilbudene og tilrettelegge for brukermedvirkning. Vi er bekymret for om bestillerkontorene har nødvendig kompetanse og ressurser til å ivareta disse oppgavene.

For å sikre en mer positiv utvikling mener vi det er behov for strengere overvåking av at alle norske kommuner ivaretar de viktige oppgavene som ligger til KE, og at de som trenger det får tilbud om koordinator og individuell plan. For å få fart på utviklingen ber FFO regjeringen sette et måltall for hvor mange som får individuell plan og koordinator, utfra de som har behov, samt stille krav til kvaliteten på innholdet både i planen og i koordinatorfunksjonene. FFO ber også regjeringen tydeliggjøre koordinatorens rolle, ansvar og myndighet.

Forskning

Mens klinisk rehabiliteringsforskning er relativt veletablert, er forskning på habiliterings- og rehabiliteringstjenester lite og spredt i Norge. Det har vært påpekt i tidligere stortingsmeldinger og nasjonale satsninger² at det mangler sterke, koordinerte miljøer som driver tverrfaglig forskning på tvers av de ulike miljøene. FFO mener derfor at det er viktig at det satses på å fremskaffe forskning av høy kvalitet på tvers av helsetjenestenivåer og ulike samfunnsområder med implementering av brukernes perspektiv.

Norges Forskningsråd ga i 2011 en bevilgning til senteret CHARM³, som har som visjon å få inn brukerperspektivet sterkere, både på et overordnet plan i styringsgruppen for senteret, og som aktive deltakere i utformingen av hvert av prosjektene. Noen av forskningsmiljøene som deltar har ekspertise på nettopp det å integrere brukernes perspektiv. Vi vet i dag ikke nok om brukernes synspunkter; hva som er viktig for dem, i hvilken grad deres mål og verdier tas hensyn til, og hvordan dette eventuelt påvirker rehabiliteringen. Det vi vet er at forskernes prioriteringer ofte ikke samsvarer med det som brukeren mener er relevant. Vi trenger derfor å utvikle gode metoder for å kunne integrere brukerperspektivet mer systematisk.

FFO ber regjeringen sørge for fortsatt finansiering av CHARM og styrke satsingen på habiliterings- og rehabiliteringstjenesteforskning.

Behandlingsreiser til utlandet

Behandlingsreiser til utlandet er et viktig tilbud til mennesker med kroniske tilstander som har behov for behandling i varmt klima, sol og sjø, spesielt i den kalde årstiden her hjemme. Ordningen er et supplement til behandlingstilbud i Norge, og det er en forutsetning at det ikke skal kunne erstattes av noe tilsvarende her hjemme. Det er dokumentert god effekt av behandlingsreiser på helse, funksjon, livsmestring og livskvalitet for de som omfattes av tilbudet⁴.

Vi ser positivt på at regjeringen ønsker å styrke ordningen med behandlingsreiser til utlandet, og utvide den med nye grupper . Antall plasser i ordningen med behandlingsreiser til utlandet har nærmest stått stille siden ordningen ble permanent i 1997. Behovet blant gruppene som er inne i ordningen i dag er omtrent dobbelt så stort som dagens tilbud.

FFO ber regjeringen i statsbudsjettet for 2016 utvide ordningen med nye grupper⁵ som behandlingsreiser er påvist å ha god behandlingseffekt for. Finansieringen av ordningen må utvides i tråd med dette.

 

Spesialisthelsetjenesten

FFO registrerer at det fortsatt er områder innen spesialisthelsetjenesten der behandlingskapasiteten er dårlig, for eksempel innen nevrologi, urologi og revmatologi. Dette gjør at mange pasienter med stort behov for spesialiserte tjenester må vente uforholdsmessig lenge. Når det gjelder nevrologiområdet, får pasientene utredning, behandling, oppfølging og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Det er stor mangel på forskning og ressurser til oppfølging av disse pasientene, og det er også geografisk variasjon i tilgangen til spesialisthelsetjenesten. Det er behov for en gjennomgang av situasjonen innen ulike fagområder, f eks nevrologien og hvordan behovene kan følges opp, herunder hvordan rekrutteringen til fagene kan styrkes.

Innen revmatologien er kapasiteten for lav til at alle pasienter kan få et tilfredsstillende tilbud. Ifølge Revmatologisk forening er det stor interesse for faget, og ikke noe problem å besette ledige utdanningsstillinger. Det har imidlertid vært problemer med å få opprettet tilstrekkelig med spesialiststillinger til å ta seg av det store antallet pasienter, med det resultat at mange kommer for sent til behandling. Det er derfor behov for flere stillingshjemler innenfor denne spesialiteten.

FFO ber derfor regjeringen sørge for at det er tilstrekkelig med spesialistkapasitet i helsetjenesten på områder som er vesentlig for mennesker som lever med kroniske sykdommer og ulike funksjonshemninger.

 

Styrking av Nasjonale kompetansetjenester for sjeldne diagnoser

Fra 2014 kom det på plass en ny Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser (NKSD). Ni nasjonale kompetansesentre for sjeldne diagnoser inngår i denne tjenesten. FFO var i forkant av etableringen bekymret for brukermedvirkningen på systemnivå, med bakgrunn i erfaringer fra perioden før NKSD ble etablert.

Vi opplever at brukermedvirkningen er kommet på plass i løpet av det første året. Faglig referansegruppe er allerede på plass på nasjonalt nivå, og det er lagt en god plan for en struktur på brukermedvirkningen også på senternivå. I tillegg er det igangsatt mange andre prosesser som er viktige for grupper på sjeldenfeltet.

Vi ser at det etter etableringen er gitt tilbud til flere grupper som har ventet på et sentertilbud. Å gi tilbud til flere grupper var et av målene i samorganiseringsprosessen. Her er det ytterligere grupper som venter på en sentertilhørighet og et tilbud. Det antas at det i Norge i dag er 30 000 personer med en sjelden diagnose, og at 16 000 av disse har et kompetansesentertilbud. FFO organiserer mange av de sjeldne diagnosegruppene.

I statsbudsjettet for 2015 var bevilgningen prisjustert, og saldert budsjett gir en ramme på 198,6 mill. kroner. Etableringen av NKSD gir et godt grunnlag for en styrking av tjenestetilbudet for grupper av personer med sjeldne diagnoser. Den samlede økonomiske rammen bør likevel økes for at sentrene skal kunne etablere tilbud til flere grupper av sjeldne diagnoser. FFO ber derfor regjeringen øke den økonomiske rammen til nasjonale kompetansetjenester for sjeldne diagnoser (NKSD) med 30 mill. kroner for 2016.

 

Primærhelsetjenesten

Regjeringen sier i sin plattform at det er behov for å styrke og modernisere helse- og omsorgstjenestene i kommunene og sikre en bedre samordning av det totale helsetilbudet. Det fremholdes at de ansatte er helsetjenestens viktigste ressurs, og at regjeringen vil gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i tjenesten.

Vi erfarer at det mangler både kompetanse og kapasitet i helse- og omsorgstjenestene lokalt. For å møte funksjonshemmedes behov og å sikre at kommunene har nødvendig kompetanse til å dekke behovene i befolkningen, mener FFO det må stilles både profesjons- og kompetansekrav. Kommunene må forpliktes sterkere på ha tilstrekkelig kapasitet til å dekke innbyggernes ulike behov.

Regjeringen har igangsatt en prosess med en kommunereform, med utgangspunkt i mer robuste kommuner. Vi tror ikke tjenestene automatisk vil bli bedre med en kommunereform. De faglige miljøene kan bli sterkere når kommunene står sammen, noe som kan komme innbyggerne til gode. Det er imidlertid nylig rapportert om dårlig kvalitet i tjenestene blant annet i eldreomsorgen. Det kan være en indikasjon på at det har fått utvikle seg dårlige kulturer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Og å slå sammen dårlige kommunale kulturer gjennom en kommunereform, vil ikke bedre tjenester til innbyggerne. Derfor er det vesentlig å kvalitetssikre tjenestetilbudet i kommunene.

Erfaringer fra blant annet Danmark viser at helsetjenester kan bli dårligere når kommunene får mer ansvar. Kommunene klarer ofte ikke å gi samme kvalitet på tjenester som tidligere var spesialisthelsetjenestens ansvar. Dette er også et forhold som må følges opp dersom en velger å legge flere tjenester til kommunenes ansvarsportefølje, og FFO ber om å involveres i dette arbeidet.

Vi er bekymret for kapasiteten i tjenestene i reformfasen. Våre erfaringer med NAV-reformen og andre større reformer viser at mye av de ressursene som tidligere gikk til tjenester forsvinner inn i arbeidet med administrering og organisering av reformprosessen. Det vil være svært uheldig hvis noe lignende skulle skje med det kommunale helsetjenestetilbudet i forhold til kommunereformen.

Kompetansehevende tiltak rettet mot kommunene viser seg i mange tilfeller ikke å ha ønsket effekt, fordi de ikke er målrettede nok. Regjeringen har eksempelvis ønsket å styrke antall stillinger i skolehelsetjenesten, som også FFO har vært opptatt av. Men bevilgningene kommer ikke frem dit de skal⁶. FFO mener derfor at midlene må øremerkes, og det må innføres et rapporteringssystem for tjenesten og antall nye stillinger.

En annen svakhet i kommunene er mangelen på fastleger og deres svake tilknytning til øvrige helse- og omsorgstjenester i kommunen.

Pasientsikkerhetsarbeidet i primærhelsetjenesten er viktig for utviklingen av tjenestene og for å ivareta folks behov. FFO mener pasientsikkerhetsarbeidet i større grad må ha innsatser rettet inn mot kommunens tjenester. Vi vet generelt for lite om kvaliteten på de kommunale helse- og omsorgstjenestene. For å sikre en positiv utvikling av tjenestene må det bygges opp kunnskap om og systemer for kvalitetssikring i primærhelsetjenesten.

Koordinering av tjenester til mennesker med store og sammensatte behov må prioriteres fremover. For brukere med behov for tjenester fra ulike deler av helse- og omsorgssektoren er det vesentlig at kommunen møter behovet for en koordinator. Koordinatorens rolle og ansvar må tydeliggjøres, slik at denne funksjonen kan fungere i praksis for de brukerne som trenger det.

Brukermedvirkning på systemnivå er ikke strukturert i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Vi ber regjeringen igangsette et arbeid for å finne frem til gode måter å ivareta brukermedvirkningen på systemnivå i kommunene. Forutsatt at en kommunereform vil resultere i langt færre kommuner, kan det vurderes om egne brukerutvalg for den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan fungere. FFO ber i sine særkrav til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om at det sørges for brukermedvirkning på nasjonalt nivå i kommunereformen, særlig knyttet til de nye kommunenes oppgaver.

Kommunale lærings- og mestringstilbud

Helse- og omsorgsministeren vil skape pasientens helsetjeneste og vektlegger at brukerens behov skal stå i sentrum. Helse skal knyttes til opplevelse av mestring. For mennesker med langvarige helseutfordringer kan manglende kunnskap om egen sykdom, bekymringer rundt tilstanden og praktiske utfordringer forverre situasjonen og gi redusert livskvalitet. Opplæring og veiledning kan dempe dette, og da er tilbudet om lærings- og mestringstiltak sentralt.

Etablering av lærings- og mestringstilbud i kommunene ble beskrevet som et innsatsområde i samhandlingsreformen, men er i liten grad fulgt opp. Det er etablert en tilskuddsordning som skal stimulere til dette, men slik den er innrettet stimulerer den mer til frisklivstiltak enn til lærings- og mestringstiltak. Fylkesmannen, som forvalter ordningen fra 2014, stiller krav om at tiltaket skal knyttes til et frisklivssenter. Dette hemmer utvikling både av lærings- og mestringssentre og av andre tiltak på dette området.

Det er viktig å ha klart for seg at disse to tilbudene har ulike målgrupper. Frisklivstilbud retter seg mot de som står i fare for å utvikle livsstilssykdommer, mens lærings- og mestringstilbud retter seg mot funksjonshemmede og kronisk syke som lever med livslange helseutfordringer. For å sikre at lærings- og mestringstiltak etableres og utvikles ber FFO regjeringen etablere en egen tilskuddsordning for dette.

Verktøy og virkemidler

Vi har under overskriften habilitering og rehabilitering beskrevet individuell plan og koordinator som viktige verktøy for å sikre sammenhengende og helhetlige tjenester for funksjonshemmede og kronisk syke. Disse funksjonene må forankres i koordinerende enhet, som alle kommuner er pålagt å ha.

For at de skal fungere etter hensikten, er det nødvendig med en sterkere styring av innholdet i enhetene, og overvåking av at de utfører sitt oppdrag og gjør det de skal. FFO mener det er behov for veiledere og retningslinjer innenfor områdene som klargjør krav både til innhold og kvalitet. Det er også nødvendig med et system for overvåking av at kommunene oppfyller sitt sørge-for-ansvar.

Fastlegetjenesten

Fastlegetjenesten er styrket blant annet gjennom den reviderte fastlegeforskriften. Den gir legene utvidet ansvar for pasientene og skal gi bedre tilgjengelighet til legetjenester for pasientene. Det er viktig å se tilgjengelighet til fastlegen opp mot samhandlingsreformen og de mange oppgavene som er overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene.

For å nå målene i samhandlingsreformen er det behov for flere fastleger, særlig i utsatte distrikter. Stoltenberg-regjeringen opprettet i 2012 et rekrutteringstilskudd som skal stimulere til etablering av nye fastlegehjemler og stillinger, og redusere antallet ubesatte hjemler. Det er ikke tilstrekkelig for å dekke behovet. Rekrutteringstilskuddet skal sikre rekruttering ut over den naturlige veksten, men effekten av tiltaket er høyst usikker. I en rapport fra Helsedirektoratet⁷ beregnes behovet til 2 500 nye fastlegehjemler innen 2015. Dagens rekrutteringsnivå ligger langt under dette nivået.

FFO har tidligere bedt om en opptrappingsplan for rekruttering av nye fastleger, med klare måltall. Regjeringen skriver i Sundvolden-plattformen at den vil komme med en handlingsplan for tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse i fastlegeordningen. Vi tolker dette slik at regjeringen ser behovet for flere fastleger, bedre kvalitet og økt pasientsikkerhet for å nå samhandlingsreformens mål og intensjoner. FFO ber derfor regjeringen om å iverksette en opptrappingsplan for rekruttering av nye fastleger.

Endring av refusjonssystemet i fastlegetjenesten

Fastlegeordningen skal være en bærebjelke i den kommunale helsetjenesten, men dessverre er kapasiteten til den enkelte fastlege ofte begrenset. Det er liten tid til den enkelte pasient, som kanskje har flere ting å ta opp med fastlegen. En del oppgaver kunne vært bedre ivaretatt av annet helsepersonell, og fastlegen kunne fått mer tid til de pasientene som trenger legetjenesten. For at dette skal være mulig, er det nødvendig å etablere en refusjonsordning for annet helsepersonell ansatt ved fastlegekontor som utfører oppgaver under fastlegens ansvarsområde.

I Utviklingsplan for fastlegen 2015-2020 står det:

"En fastlegepraksis som inkluderer flere helseprofesjoner, vi kunne fylle behovet for kontinuitet og kvalitet i primærhelsetjenesten. En sykepleier ansatt i fastlegens praksis vil føre til økt faglig styrke og kompetanse, både som førstekontakt med pasientene på telefon eller i skranke før legekonsultasjon. Det bør også gjøres forsøk med egne konsultasjoner rettet mot enkeltgrupper der sykepleieren kan ha spesialkompetanse. Psykolog integrert i fastlegens praksis vil gi mulighet for større kontinuitet og tettere faglig samarbeid rundt utredning og behandling av fastlegens pasienter med psykiske lidelser⁸".

Det er positivt at regjeringen i Sundvolden-erklæringen sier at den vil innføre en ordning med refusjon for annet helsepersonell ansatt på et fastlegekontor. FFO ber regjeringen innføre en slik refusjonsordning i statsbudsjettet for 2016, med særlig henblikk på psykologer og sykepleiere.

 

Handlingsplan om tilgjengelighet, kvalitet, pasientsikkerhet og kompetanse i fastlegetjenesten

Mange pasienter opplever at det tar for lang tid å få time hos fastlegen. Dette skyldes lange pasientlister og begrenset tilbud. Ifølge gjeldende forskrift skal fastlegene prioritere pasienter etter alvorlighet, men alle pasientene skal få tilbud om konsultasjon så snart som mulig - normalt innen fem virkedager. Mange fastleger klarer ikke å innfri dette, og noen har ventetid opp mot hele 5-6 uker. Det er alt for lenge å vente for pasienter som trenger rask konsultasjon. I forbindelse med en handlingsplan er det nødvendig å se på tiltak som kan få ned ventetiden.

Det er en svakhet at det er begrenset med forskning i allmennlegetjenesten. Man vet for lite om kvaliteten på tjenestene som fastlegene yter og om uønskede hendelser. I tillegg er det nødvendig å måle kvaliteten i tjenesten for å forbedre denne. En handlingsplan for tjenesten må ha tiltak som ivaretar behovet for forskning og kvalitetsutvikling i fastlegetjenesten.

I forskriftens paragraf 16 står det at fastlegen skal drive sin virksomhet i tråd med oppdatert kunnskap og nasjonale faglige retningslinjer, og tilstrebe å redusere risiko for uønskede hendelser i sin virksomhet. Det er vesentlig for pasientene at fastlegene har god breddekunnskap om de vanligste sykdommene og at denne kunnskapen er oppdatert når det gjelder diagnostisering og behandling. Men selv om forskriften er tydelig på fastlegens ansvar for egen kompetanse, vet vi lite om praksis rundt dette. FFO mener det er behov for en kartlegging av om fastlegene oppdaterer sine kunnskaper jevnlig.

Det er iverksatt mange tiltak for å redusere faren for utilsiktede hendelser i helsetjenesten. Mye bra er gjort i spesialisthelsetjenesten, og til dels i den kommunale omsorgstjenesten. Det er imidlertid gjort for lite for å identifisere hvilke utfordringer fastlegene har knyttet til pasientsikkerhet. FFO mener det er viktig å se på hvilke områder i fastlegetjenesten som er mest utsatt for feil og uønskede hendelser, for å ivareta pasientsikkerheten bedre. Dette bør være et tiltak i en handlingsplan for fastlegetjenesten.

Brukerstyrt personlig assistanse

FFO er svært positive til at BPA er rettighetsfestet fra 1. januar 2015. For mange funksjonshemmede og kronisk syke er tjenester organisert som BPA eneste mulighet for å kunne delta i arbeidslivet og samfunnet for øvrig på lik linje med andre. Vi er imidlertid bekymret for det høye timetallet som er knyttet til rettighetsfestingen. Halvparten av de som er inne i ordningen i dag har et timebehov som ligger under 25 timer, men de har likevel behov for å ha sin praktiske bistand organisert som BPA.

Regjeringen sa i forbindelse med innføringen av rettighetsfestingen at dette er en begynnelse, og at det kan være behov for endringer. FFO ber regjeringen fjerne kravet til timetall i ordningen, og åpne for at de med stort behov for ordningen får rett til den.

Retten til BPA er avgrenset til personer under 67 år. Vi mener at man også etter fylte 67 år skal kunne leve et aktivt og uavhengig liv, og at man skal kunne ta del i samfunnet som alle andre. Vi mener derfor det avgjørende må være om bistandsbehovet som oppstår skyldes funksjonshemming eller alder, og ikke om bistandsbehovet oppstår før eller etter fylte 67 år. Blir man for eksempel utsatt for en trafikkulykke når man er 68 år, så må ikke det føre til at en ikke har rett til å få sin personlige assistanse organisert som BPA. FFO ber derfor regjeringen om å åpne ordningen for personer over 67 år.

 

Bistand til barn og unge med særskilte medisinske behov i skole og barnehage

Det er nødvendig med en avklaring av skolens og barnehagens ansvar for barn og unge med særskilte medisinske behov. Uklare ansvarslinjer, og liten vilje fra skole og barnehage til å håndtere ulike behov, særlig legemiddelhåndtering, er problemstillinger FFO ofte møter. Ansvarsforholdet i tilknytning til legemiddelhåndtering er i dag beskrevet i rundskriv I-5-2008.

Legemiddelhåndtering i barnehage, skole og SFO er ikke lovfestet, men rundskrivet presiserer hva som anses for å være gjeldende rett. Allikevel opplever mange uklarhet rundt hva som inngår som skolens eller barnehagens ansvar, og hva som inngår som en del av foreldreansvaret. Rundskrivets største svakhet er at barnehagene utelukkes fra ansvarspåleggelse.

Ifølge opplæringsloven har alle barn og all ungdom opplæringsrett, også om de bruker legemidler. Det er heller ikke hjemmel i barnehageloven for å nekte et barn plass i barnehage selv om det bruker legemidler. Barnehageloven gir i dag funksjonshemmede og kronisk syke barn fortrinnsrett til barnehageplass, og det er dermed rimelig å anta at dette også inkluderer barn som trenger medisiner i løpet av dagen. Nylig uttalte Fylkesmannen i Hordaland på forespørsel at en barnehage ikke kunne pålegges å gi insulin til et barn med diabetes⁹. FFO mener dette er feil og svært bekymringsfullt.

FFO ber regjeringen få på plass et regelverk som presiserer skolens og barnehagens ansvar for å bistå barn og unge med særskilte behov for medisinering. Et likelydende krav er sendt til Kunnskapsdepartementet.

 

Pårørendeomsorg

---
FN-konvensjonen om rettighetene for funksjonshemmede (CRPD)
Artikkel 28 Tilfredsstillende levestandard og sosial beskyttelse:

Mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres familiemedlemmer bør gis den nødvendige beskyttelse og hjelp slik at familien kan bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan nyte sine rettigheter fullt ut og på lik linje med andre. Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har lik rett som andre til familieliv og at de og deres familier på et tidlig tidspunkt mottar omfattende informasjon, tjenester og støtte.
---

Regjeringen sier i sin plattform at den vil reformere ordningene med omsorgslønn og pleiepenger for foreldre med syke og funksjonshemmede barn, som oppfølging av Kaasa-utvalgets innstilling. Det er igangsatt et pårørendeprogram for perioden 2104-2020, der man skal se på disse ordningene, og andre støtteordninger for pårørende. Programmet har mange gode mål og tiltak, som bedre avlastningstjenester, bedre rådgivning og veiledning av pårørende og forbedring av omsorgslønnsordningen. Dette er svært viktige tiltak for mange av de gruppene FFO representerer.

Reell brukermedvirkning

Departementet omtaler i budsjettproposisjonen for 2015 at Helsedirektoratet er i "dialog med organisasjoner for å utvikle tiltak for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk". Vi kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen. Som Norges største organisasjon for organisasjoner av funksjonshemmede og kroniske syke forventer vi å bli inkludert i dette arbeidet på en helt annen måte enn den høringsinstansen vi er blitt behandlet som i sluttfasen av Helsedirektoratets arbeid. Alle 77 organisasjoner som står tilsluttet FFO har pårørende som medlemmer i sin organisasjon. Dette er pårørende som sitter med erfaring på hvordan du i en familie må takle utfordringer i ulike livsfaser på ulike arenaer i ulike livssituasjoner.

FFO etterlyser derfor en klar invitasjon fra departementet til å bli reelt inkludert i arbeidet med utformingen av pårørendepolitikken, i god tid før arbeidet med programmet er sluttført.

Økonomiske støtteordninger

Helsedirektoratet skal 1. desember levere sin tilråding til en forbedret omsorgslønnsordning, og det er varslet at denne skal ses i sammenheng med tilsvarende prosess i Arbeids- og sosialdepartementet om pleiepengeordningen¹⁰. Direktoratet har jobbet med dette siden sommeren 2013, men FFO har ikke vært involvert i prosessen før helt avslutningsvis. Vi har med stor tydelighet beskrevet at disse økonomiske støtteordningene er helt avgjørende ordninger for mange foreldre og pårørende.

Før man gjennomfører endringer vil det være sentralt å ha dokumentert hvordan ordningene fungerer i dag og hvilken betydning de har for mottakerne og deres omsorgssituasjon. Vi er ikke kjent med at det gjennomført noen undersøkelse blant de som er mottakere av denne ordningen. Når det ikke foreligger dokumentasjon og Kaasa-utvalget¹¹ ikke bygget sine forslag på situasjonen som våre foreldre og pårørende opplever, er vi svært urolig for konklusjonene. Vi har også erfaring for at regjeringen i stadig flere saker gjennomfører endringer uten at det er gjort gode konsekvensutredninger.

Omsorgslønn er en viktig ordning, men den har klare svakheter i dag. Tildeling avhenger av kommuneøkonomi, og lokale skjønnsvurderinger strider i mange tilfeller mot nasjonale føringer. I neste fase av pårørendeprogrammet er det varslet at man må se på andre økonomiske tilskuddsordninger til pårørende. Det handler i realiteten om hjelpestønaden. Kaasa-utvalget foreslo å fjerne hjelpestønaden helt, og heller innføre en nasjonal omsorgsstønad der omsorgslønn og hjelpestønad slås sammen. FFO er svært kritisk til Kaasa-utvalgets utredning fordi den ikke la frem gode nok tiltak for å avhjelpe pårørende til funksjonshemmede barn i den krevende omsorgssituasjonen de har.

Mange oppfattet utvalgets utredning slik at omsorgsarbeid som utføres i hjemmet, ikke skal bli verdsatt og kompensert for på samme måte som tidligere. Mange av disse familiene har lagt et økonomisk puslespill for å få hverdagen med store omsorgsoppgaver til å gå opp. For noen vil forslagene fra utvalget føre til at de må trappe ned arbeid utenfor hjemmet, og i verste fall tvinges ut av arbeidslivet. Det er svært uheldig og helt kontrært til hensikten med ordningene. FFO mener også at utvalgets beskrivelser av at alternativet var å få kommunale tjenester, ikke ivaretar barns beste - samtidig som de overvurderte kommunens muligheter til å tilby nødvendige bistand og tjenester til disse familiene.

Vi vil på det sterkeste advare mot å ta fra foreldre til funksjonshemmede barn den lovforankrede retten til forhøyet hjelpestønad. Det vil være å gå motsatt vei av det som er målet i fremtidens omsorg, og vil svekke muligheten for pårørende til å gi privat omsorg. Foreldrene plikter og ønsker å ta vare på barna sine selv, og forhøyet hjelpestønad er ofte det som gir dem mulighet å gjøre dette.

Vi ber regjeringen om å legge forslagene fra Kaasa-utvalget til side og i stedet adressere pårørendeprogrammet med utgangspunkt i de utfordringene familier med omfattende omsorgsoppgaver for barn, unge og voksne faktisk har, slik at det kan utvikles gode løsninger både økonomisk og praktisk. FFO ber også om at det utarbeides konsekvensanalyser av de forslagene som legges frem, som tar hensyn til ulike forhold rundt disse familiene. Og helt grunnleggende for oss er at vi blir reelt inkludert i dette arbeidet slik at det kan gjennomføres i nært samarbeid med våre organisasjoner.

 

Folkehelse og forebygging

Livsstilsykdommer er et økende problem i befolkningen. Årsakene skyldes blant usunt kosthold, for lite fysisk aktivitet, røyking og høyt alkoholforbruk. Livsstilsykdommer har store implikasjoner for samfunnet i form av alvorlig sykdom og i mange tilfeller en for tidlig død. Aktive folkehelsetiltak er kanskje det viktigste vi kan gjøre for å forebygge livsstilssykdommer. FFO mener at målrettede folkehelsetiltak må være tilrettelagte lavterskeltilbud, slik at alle kan delta. Det kan være enkle tiltak som å organisere grupper for fysisk aktivitet, eller matlagningsgrupper, for å nevne noen.

Frisklivsentre er opprettet i mange kommuner, og er godt tiltak for å motivere personer i risikosonen til livsstilsendringer. FFO er opptatt av at frisklivstilbudene i den grad det er mulig skal tilpasses funksjonshemmede, slik at de også har mulighet til å nyttiggjøre seg tilbudet. Mange med kronisk sykdom eller funksjonshemning har livsstilutfordringer, og kan ha god nytte av frisklivtilbudet dersom det blir lagt til rette for dem på lik linje med andre.

Skolehelsetjenesten

Det er positivt at regjeringen bevilget 200 mill. kroner ekstra til helsestasjoner og skolehelsetjenesten, og at Stortinget plusset på denne summen med ytterligere 70 mill. kroner for 2015. Det viser en vilje til å satse på dette viktige feltet. Men dessverre har vi sett at mange kommuner ikke har fulgt opp satsingen på 180 mill. kroner i 2014. I følge Sykepleierforbundets undersøkelse i kommunene¹² fremkommer det at:

"I alt 212 av kommunene rapporterer at de ikke har vedtatt noen endring i budsjetterte helsesøsterårsverk. Ni av disse kommunene har planer om oppbemanning, men budsjettene er ikke ferdigbehandlet ennå. 23 melder at de har hatt en nedgang i budsjetterte helsesøsterårsverk, mens 121 kommuner opplyser at de har økt antallet helsesøsterårsverk fra 2013 til 2014."

Det er svært beklagelig at mange kommuner ikke følger opp den satsingen som regjeringen har forutsatt. En av årsakene er at bevilgningene er gitt gjennom kommunenes frie inntekter. Det gjør det enkelt for kommunene å benytte pengene til andre viktige formål, og henvise til at de allerede har en nødvendig satsing på skolehelsetjenesten - selv om denne ligger langt under den anbefalte normen.

Dersom den ønskede satsingen på helsestasjoner og skolehelsetjeneste skal bli en realitet, må bevilgningen øremerkes. For videre å kunne følge med på utviklingen må det stilles krav om at kommunene dokumenterer antall nye stillinger i helsestasjon og skolehelsetjenesten.

Myndighetene må stimulere til sunne valg gjennom pris- og avgiftspolitikken.

Livsstilsykdommer er en av de store helseutfordringene i den vestlige verden, og det er helt nødvendig å bruke kraftige virkemidler for å snu den utviklingen vi ser. Myndighetene har til nå brukt mye ressurser på informasjonskampanjer og merking av matvarer for å få folk til å velge sunne alternativer. Dette har selvsagt hatt betydning. Men så lenge usunne alternativer er billigere enn sunne, vil mange likevel fortsette å velge disse. Økonomiske realiteter overstyrer ofte fornuften, og man klarer derfor ikke å endre vanene i den gruppen av befolkningen som er mest sensitiv for pris. Denne gruppen trenger derfor andre typer tiltak for å velge de sunne alternativene.

FFO mener at pris- og avgiftspolitikken må benyttes i kampen for folks helse. Det vil treffe prissensitive grupper mer effektivt enn ulike informasjonskampanjer og merking, selv om dette også er helt nødvendig. Momsfritak på frukt og grønt er et godt tiltak. På den andre siden kan man gjøre de usunne alternativene dyrere gjennom å øke avgiftene på sukkerholdige varer og brus. Det vil gjøre slike varer mindre fristende til hverdags.

Psykisk helse og livsmestring som eget fag i skolen.

Vi møter alle på utfordringer i løpet av livet. Barn og unge trenger å lære at dette er helt normalt, og at det finnes verktøy og strategier for hvordan de kan møte utfordringene. Økt kunnskap og åpenhet vil bidra til at barn og unge tør å snakke om psykisk helse. Psykisk helse og livsmestring som skolefag kan virke forebyggende og hindre at mindre psykiske helseproblemer utvikler seg til større lidelser. FFO ber regjeringen vurdere å innføre et slikt fag i grunnskolen.

 

Et større offentlig ansvar på tannhelsefeltet

Med noen unntak dekkes kostnader ved tannhelsetjenester av den enkelte, og utgiftene kan være betydelige. Mange med svak økonomi oppsøker ikke tannlege eller velger bort nødvendig tannbehandling fordi det er for dyrt¹³. Det å ha dårlige tenner kan få negative konsekvenser både ernæringsmessig og sosialt. FFO mener at munnhulen og tennene må defineres som en del av kroppen, og at staten må ta et større økonomisk ansvar for tannhelsetjenester. FFO ber om at regjeringen vurderer en universell refusjonsordning for nødvendige tannhelsetjenester som inngår i en takordning.

En slik ordning er innført i Sverige. Der dekkes kostnader til tannhelsetjenester med 50 prosent over 3 000 kroner og med 80 prosent over 15 000 kroner. En slik løsning kan bidra til målet om å sikre befolkningen i Norge nødvendige tannhelsetjenester uavhengig av inntekt og bosted. Paradoksalt nok har de med svakest betalingsevne dårligst tannhelse og de høyeste utgiftene. De går bare til tannlegen i akutte tilfeller, og reparasjonene blir omfattende og kostbare. FFO ber regjeringen iverksette et utredningsarbeid for et større offentlig ansvar på tannhelsefeltet. Det må også utvikles en finansieringsmodell som omfatter en takordning for egenbetaling.

Vi er også kritiske til at regjeringen i statsbudsjettet for 2015 ikke går inn for å prisjustere refusjonstakstene for tannbehandling. I tillegg reduseres takstene på behandling av periodontitt og enkelte andre takster. Det innebærer en reell nedgang i takstene, som vil gi økte kostnader for de med rett til refusjonsbaserte tannhelsetjenester.

FFO ber regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2015 justere takstene for refusjonsberettigede tannhelsetjenester i tråd med prisstigningen, og reversere kuttet i takstene til periodontittbehandling og enkelte andre takster.

 

Fortsatt lave egenandeler

FFO mener at dagens egenandelsregime fungerer bra og er rettferdig. I de siste årene har Storting og regjering lagt seg på en praksis der egenandelsnivået justeres i takt med prisstigningen. Det bidrar til en forutsigbar situasjon for folk som lever med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer.

FFO mener prinsipielt at ordningen med egenandeler fungerer som ekstra skatt på sykdom. Det er i stor grad de egenandelene som ikke er inkludert i takordningene som oppleves som en økonomisk merbelastning for mennesker som er avhengig av tjenester og bistand. Dagens egenandelsordning fungerer økonomisk utjevnende. Vi mener derfor at universelle egenandelsordninger er det beste for å sikre lik tilgang til helsetjenester for alle, uavhengig av økonomisk evne. Vi legger til grunn at dagens ordning også har bred tilslutning i befolkningen.

Vi er kjent med at det har vært en debatt mellom regjeringspartiene om innretningen av egenandelsregimet. Høyre tok i forkant av valgkampen 2013 til orde for en mer differensiert egenbetalingsordning, der visse tilstander skal utløse en høyere egenandel. Det kan bli utfordrende å vurdere hvilke typer behandling som skal få en høyere egenandel, og hvilke som ikke skal røres. I tillegg kan et slikt system kunne skape problematiske gråsoner, og kreve mer administrasjon.

Tall fra budsjettproposisjonen for 2015 viser at utgiftene til egenandeler gikk ned med to prosent fra 2011 til 2012. I samme periode ble det utstedt 46 000 færre frikort under egenandelstak 1. Det indikerer at frikortordningen er på et akseptabelt nivå, og at utgiftene er under god kontroll. Vi har merket oss at regjeringen i sin plattform sier at den vil sikre et godt helsetilbud til alle ved å holde egenandelene på et lavt nivå¹⁴.

FFO ber regjeringen om å videreføre dagens praksis med at egenandelene kun økes tilsvarende prisstigningen. Vi ber også regjeringen opprettholde dagens universelle egenandelsordning.

Anmodning om møte

FFO ber samtidig om et snarlig møte med politisk ledelse i departementet for å gjennomgå våre krav til statsbudsjettet.

 

Med vennlig hilsen
FUNKSJONSHEMMEDES FELLESORGANISASJON

Knut Magne Ellingsen/s
Leder

 

Liv Arum
Generalsekretær

 

Kopi: Kontaktutvalget med Regjeringen v/Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

 

Fotnoter:

1. Helsedirektoratet (2012), Rapport IS-1947: Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet 
2. Eksempelvis St.meld nr 21 (1998-1999) "Ansvar og meistring. Mot ein helskapleg rehabiliteringspolitikk" og Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011
3. CHARM - Research Centre for Habilitation and Rehabilitation Models & Services. Senteret er et samarbeid mellom HiO, UiO, Oslo Universitetssykehus, Sunnaas sykehus, FFO, Nasjonalt revmatologisk rehabiliterings- og kompetansesenter og Oslo Kommune.
4. Sintefrapport (2011): Evaluering av ordningen med behandlingsreiser til utlandet.
5. Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, s. 45.
6. Sykepleierforbundet har gjort en undersøkelse i 2014 som viser nedgang i antall stillinger, samtidig som det har vært tilført midler til kommunene for flere stillinger.
7. Helsedirektoratet12/2008: Utviklingsstrategi for legetjenestene i kommunene
8. Den norske Legeforening – Utviklingsplan for fastlegeordningen 2015 - 2020
9. http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-B/Barnehage/Hverdagsliv/--Fylkesmannen-legitimerer-utestenging-fra-barnehagen/
10. Et forslag til innretning av pleiepengeordningen skal ifølge ASD sendes på høring våren 2015.
11. NOU 2011:17 «Når sant skal sies om pårørendeomsorgen»
12. Sykepleieforbundet 2014
13. En undersøkelse gjort av SSB i 2013 viser at mennesker som har offentlig stønader som sin hovedinntektskilde kommer aller dårligst ut når det gjelder tannhelse.
14. Politisk plattform utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet