Krav til statsbudsjettet 2016 - Arbeids- og sosialdepartementet

Statsråd Robert Eriksson
Arbeids- og sosialdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo

Vårt Arkiv: 401
Saksbehandler: Grete Crowo
Oslo 8. januar 2015

FFOs krav til statsbudsjettet 2016

20. november 2014 oversendte FFO krav til regjeringen knyttet til nødvendige hovedinnsatser i politikken for funksjonshemmede i statsbudsjettet for 2016.

I møte i Kontaktutvalget med regjeringen den 4. desember 2014 varslet vi våre krav til det enkelte fagdepartement på viktige områder i politikken for funksjonshemmede. Her følger derfor FFOs konkrete krav knyttet til statsbudsjettet for 2016 på Arbeids- og sosialdepartementets område.

Norge ratifiserte FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2013. FFO har fått oppgaven med å koordinere skyggerapporten fra sivilt samfunn. Vi vil i den forbindelse understreke Arbeids- og sosialdepartementets plikt til å implementere CRPD innenfor sitt ansvarsområde og følge opp med økonomiske bevilgninger i 2016, slik det beskrives i artikkel 9 i konvensjonen:

«mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og – systemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, både i byene og i distriktene».

Flere funksjonshemmede i jobb:

FFO ber om at Jobbstrategien utvides til å være en handlingsplan for inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet uavhengig av alder og ytelse.
FFO ber om at aldersgrensen på 26 år for å få utdanning som arbeidsrettet tiltak fjernes.
FFO ber om at det opprettes incentivordninger for å få virksomheter med mer enn 50 ansatte til å etablere traineestillinger.
FFO ber om at det igangsettes et forsøksprosjekt i offentlig sektor med opprettelse av små stillinger på 20-40 % for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
FFO ber regjeringen utrede et oppfølgings- og tjenestetilbud til uføretrygdede som ønsker å jobbe i kombinasjon med uføretrygd, knyttet til Jobbstrategien.
FFO ber regjeringen opprettholde aktivitets- og rapporteringsplikten i ny felles diskrimineringslov og at plikten utvides til å omfatte virksomheter med over 20 ansatte

Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV):

FFO ber om at inngangskravet for AAP må senkes fra 50 til 30 prosent nedsatt arbeidsevne.
FFO ber om at det opprettes 2000 nye tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne.
FFO krever at det etableres et NAV-ombud.

Funksjonshemmedes levekår:

FFO ber om at inntektssituasjonen for uførepensjonister som får barnetillegg følges for å sikre at konsekvensene av endringen ikke skaper vanskeligere levekår for mottakerne.
FFO ber om at grunnstønadsordningen utvides slik at den bedre sikrer at mennesker med store ekstrautgifter knyttet til funksjonshemning og kronisk sykdom får kompensert for sine ekstrakostnader.
FFO ber regjeringen om å åpne for at pleiepenger ved varig sykdom skal kunne gis med inntil 100 prosent, og at pleiepenger må kunne ytes ut over aldersgrensen på 18 år.
FFO ber regjeringen sikre at behandlingstiden på søknader om pleiepenger kommer ned på et akseptabelt nivå.

Hjelpemidler:

FFO ber regjeringen sørge for at NAV i større grad må jobbe med kvaliteten på hjelpemiddelformidlingen i Norge for å sikre at den enkelte får et hjelpemiddel som dekker individuelle behov.
FFO ber regjeringen opprettholde retten til hjelpemidler som en ordning hjemlet i folketrygdloven.
FFO ber regjeringen opprettholde hjelpemiddelordningen som en utlånsordning.
FFO ber regjeringen endre ordningen med tilskudd til rimelige hjelpemidler til å bli en ordning hvor man årlig kan få et tilskudd på kr. 2000.
FFO ber regjeringen om å utvide tilskuddsordningen til gruppe 1-bil til å omfatte personer som har behov for bil for å utføre sin funksjon som hjemmearbeidene, eller for å forhindre eller bryte en isolert tilværelse.
FFO ber regjeringen oppheve prisgrensen for høreapparater og avvikle kravet om egenandel på høreapparat.
FFO ber regjeringen utvide ordningen med tilskudd til PC/nettbrett til å omfatte alle elever som på grunn av sin funksjonshemming har et dokumentert behov for dette i skolearbeidet, samt å heve tilskuddet til 5000 kroner.
FFO ber regjeringen om å utvide utlånsordningen av datahjelpemidler til å omfatte personer i arbeid.
FFO ber regjeringen sørge for at tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i dagliglivet utvides til å omfatte fritidsinteresser.
FFO ber regjeringen vurdere å unnta hjelpemiddelområdet fra lov om offentlige anskaffelser.

Flere funksjonshemmede i jobb

Det er viktig med en helhetlig politikk for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Tiltak og regler for å øke sysselsettingen for denne gruppen må understøtte hverandre. Regjeringen har lagt fram flere tiltak som bidrar til dette, blant annet økt bruk av lønnstilskudd og en tydelig satsing på det ordinære arbeidslivet. Samtidig er vi bekymret for tiltak som er foreslått og som vi mener er mindre treffsikre for våre målgrupper. Sammenslåing av oppfølgings- og avklaringstiltak for sykemeldte, ordinært ledige og tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne, og den generelle adgangen til midlertidige ansettelser er eksempel på dette. FFO er bekymret for om funksjonshemmede gjennom disse endringene vil få den nødvendige bistand og oppfølging som kan føre til varig arbeid.

Vår erfaring er at generelle innsatser i arbeidsmarkedet ikke bidrar til at flere funksjonshemmede kommer i arbeid og er derfor urolige for at målet om et mer inkluderende arbeidsliv for funksjonshemmede ikke nås. Vi er opptatt av at det drives en aktiv arbeidslivspolitikk. For å møte behovene til arbeidssøkere med bistandsbehov innebærer det å satse enda mer på faste ansettelser og dedikerte og tilpassede ordninger hjemlet i dagens lovverk.

Det er grunnleggende viktig at norske arbeidsplasser generelt er tilrettelagt og tilgjengelig for alle for at funksjonshemmede også kan jobbe der. Men for å få flere i arbeid mener FFO det er nødvendig med særskilte innsatser overfor arbeidssøkere som har bistandsbehov, og at det krever særskilt kompetanse om suksessfaktorer for at flere skal komme i varig arbeid. Tilbud om arbeidsrettet rehabilitering¹ og samarbeid med helsesektoren inngår i dette. For å lykkes i dette arbeidet er det nødvendig med en helhetlig tilnærming og at ulike innsatser sees i sammenheng rundt den enkelte.

En strategisk satsning

FFO mener det er behov for en målrettet og strategisk innsats for å få flere funksjonshemmede i arbeid uavhengig av alder. FFO mener at "Jobbstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne" (Jobbstrategien) er et viktig virkemiddel og verktøy i dette arbeidet.

Evalueringen av Jobbstrategien, gjennomført av SINTEF i 2014, viste at det er et avvik mellom hvordan målgruppa for Jobbstrategien opprinnelig var definert og markedsført på et overordnet plan, og hvordan gruppa har blitt operasjonalisert i NAV. Dette viser hvor viktig det er at en Jobbstrategi fortløpende evalueres, slik at utilsiktede effekter kan rettes og at det strategiske arbeidet får den effekten det var tenkt til å ha.

På bakgrunn av evalueringen er FFO skuffet over at Jobbstrategien ikke er løftet fram og revitalisert i meldingsdelen til Prop. 39 L (2014-2015), som ble lagt fram i desember 2014. Det er innenfor dette rammeverket vi hadde forventet og ønsket en tydeligere inkluderingspolitikk for funksjonshemmede. Vi mener også at denne politikken kunne inngå i videreutviklingen av Jobbstrategien.

Vi mener Jobbstrategien må utvides til å være en plan for inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet uavhengig av alder, om den enkelte mottar en ytelse og hvilken ytelse. Vi forventer at regjeringen vil være tydelig i sin inkluderingspolitikk for funksjonshemmede fremover og utvikle Jobbstrategien til å være signaldokumentet på området.

FFO oppfordrer derfor regjeringen i det kommende året til å videreutvikle Jobbstrategien i tett samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner. Målet må være å få på plass et signaldokument som erkjenner problemene på feltet og drøfter ulike måter å møte den enkeltes utfordringer på. Målet må være å utvikle sømløse løp for arbeidssøkere med bistandsbehov utfra en helhetlig tilnærming til den enkeltes situasjon.

Utdanning som arbeidsrettet tiltak

FFO etterlyser en mer offensiv holdning fra regjeringen når det gjelder å koble innsatsen på utdanningsfeltet med innsatsen på arbeidsfeltet. Vi mener det er på tide å forbedre Jobbstrategien på dette området. Det er etter 2012 kommet mer kunnskap om denne sårbare overgangen for unge funksjonshemmede², som kan legges til grunn for en bedre strategi. Regjeringen har varslet en melding om livslang læring og utenforskap, som skal legges fram for Stortinget høsten 2015³, og at denne meldingen vil se på kompetanserelaterte årsaker til utenforskap. FFO understreker vår forventning om at funksjonshemmede situasjon inngår i denne meldingen.

Det er svært bekymringsfullt det som kommer fram i NOVA-rapporten⁴ om at færre får utdanning gjennom NAV, og at dette regelverket praktiseres svært ulikt utfra skjønnsbaserte vurderinger. Koblingen mellom 26 års-regelen for å få utdanning med støtte fra NAV og økt antall som dropper ut fra videregående utdanning, fører til at noen bruker opp sin rett til videregående utdanning. Resultatet er at de blir gående på kortvarige tiltak uten et strukturert og godt utdanningstilbud. De kortvarige tiltakene gir ikke gode nok kvalifikasjoner til å komme inn i ordinært arbeid. Prop. 39 L (2014-2015) drøfter ikke behovet for å vurdere endringer av dagens 26 års-grense for å få utdanning som arbeidsrettet tiltak.

For mange unge funksjonshemmede ville denne ordningen ha stor betydning for å kvalifisere seg til arbeid. FFO ber derfor om at 26 års-grensen for å få utdanning som arbeidsrettet tiltak oppheves.

Incentivordning for traineestillinger

Traineestillinger for funksjonshemmede er en god måte å gi kvalifiserte arbeidssøkere den praksisen og opplæringen de trenger for å få relevant varig arbeid. Staten har gjennomført dette i noen år, og evalueringer gjennomført av FAFO viser gode resultater, både for trainee-ene og for arbeidsgiverne. Funksjonshemmede får arbeidstrening og de får vist at de som oftest, med litt tilrettelegging, yter en fullverdig innsats på linje med øvrige arbeidstakere.

Ungdom med funksjonshemning eller kronisk sykdom har ofte vanskeligere for å skaffe seg jobberfaring og referanser gjennom sommerjobber og deltidsarbeid. Lengre perioder med sykdom eller behandling kan gi høyt fravær og hull i CV-en. Dette kan gjøre det vanskeligere å nå opp på arbeidsmarkedet. Derfor er det nødvendig med tiltak som gir denne gruppen mulighet til å opparbeide kompetanse, referanser og erfaring på linje med andre. Tettere kontakt mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, etablering av praksisplasser i flere utdanninger, sommerjobbprosjekter i ulike virksomheter og traineestillinger med god oppfølging kan være viktige springbrett inn i arbeidslivet.

FFO mener denne type tiltak må utvikles mer og foreslår at det etableres en incentivordning, slik at flere virksomheter i både offentlig og privat virksomhet oppretter praksis- og traineestillinger. FFO mener dette vil bidra til at flere funksjonshemmede som sliter med å komme seg inn i arbeidslivet, får en mulighet. Denne type ordninger vil også være mer målrettet og treffsikker enn den generelle tilgangen til midlertidige ansettelser.

Reduserte stillinger i offentlig sektor

For mange som lever med funksjonshemning eller kronisk sykdom vil det være mest aktuelt å jobbe i reduserte stillinger helt ned til 20 prosent. Dette kan være i kombinasjon med en midlertidig eller varig helserelatert ytelse. Det er få slike små stillinger i arbeidslivet i dag, og FFO mener at det må gjøres en ekstraordinær innsats for å få flere små stillinger som kan være tilgjengelig for funksjonshemmede arbeidssøkere.

Det har vært flere prosjekt i offentlig sektor de siste årene for å utvikle mer kompetanse på inkludering av funksjonshemmede arbeidstakere⁵. Vi mener denne kompetansen bør brukes og videreutvikles til hvordan man kan opprette flere små stillinger for funksjonshemmede arbeidstakere.

FFO mener offentlig sektor har et særskilt ansvar og skal være rollemodell for det øvrige arbeidslivet. Vi ber derfor om at det igangsettes et forsøksprosjekt i offentlig sektor med opprettelse av små stillinger på 20 til 40 prosent som kan tilbys funksjonshemmede arbeidssøkere som ønsker seg inn i, eller tilbake til arbeid.

Kombinasjonen av arbeid og trygd for uføre

FFO er positive til at ny uføretrygdordning skal gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd for dem som kan det. Vi vil samtidig påpeke at for noen uføretrygdede er det ikke mulig å komme tilbake i jobb. Det kan bli krevende for mange med 100 prosent uføretrygd som vil prøve seg i arbeidslivet, å få jobb med egnet tilrettelegging og stillingsstørrelse ved siden av trygden. Vi vil også understreke at dette må være en frivillig ordning.

Mange av de som ønsker å jobbe vil trenge kompetanseheving, hjelp til mestring, arbeidsrettet veiledning og formidling. Et alternativ er at uføre tilbys kompetansehevende tiltak som tiltaksplass og kurs i en avgrenset periode. Arbeidsmarkedskompetanse og tilgang på deltids- og småstillinger vil være viktig for mange, som nevnt i forslaget om forsøksordning med små stillinger.

Rettigheter i forhold til transportordninger er også et spørsmål som må avklares. Arbeids- og utdanningsreiser gis ikke til 100 prosent uføre. FFO mener det må vurderes om uføretrygdede som kombinerer ordinært arbeid med uføretrygd og som ikke kan komme seg på jobb ved hjelp av egen bil eller kollektivt, skal inkluderes i en transportordning.

Det må også vurderes videre hva slags informasjons- og motivasjonsarbeid man skal satse på. Mye av informasjonen rundt ny uføretrygd til allerede uføretrygdede knyttes til arbeidslinjen. Men hva slags oppfølging skal NAV tilby utover å veilede om hvordan man rapporterer inntekt, etc.?

I Prop. 39 L omtales formidlingsbistand til de som mottar gradert uføretrygd, men FFO kan ikke se at dette drøftes når det gjelder uføretrygdede som har 100 prosent uføretrygd, og heller ikke hva slags virkemidler som skal til for å få uføre i jobb.

«Departementet mener at det antakelig vil være lite realistisk å satse på mer enn ordinær formidlingsbistand fra Arbeids- og velferdsetaten rettet mot denne gruppen.» Prop. 39 L (2014-2015), side 59.

NAV har en nøkkelrolle i å utrede et oppfølgings- og tjenestetilbud som kan gjøre uføretrygdede mer i stand til å jobbe. FFO mener det arbeidsrettede oppfølgingsarbeidet overfor uføretrygdede må integreres i Jobbstrategien for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Aktivitets- og rapporteringsplikten

Vi er kjent med at det vurderes hvorvidt aktivitets- og rapporteringsplikten bør beholdes i forbindelse med utarbeiding av en ny felles diskrimineringslov. FFO mener at arbeidsgiveres plikt ikke må fjernes, men opprettholdes i ny lov. Dette er et nyttig virkemiddel som vil øke arbeidsgiveres bevissthet i hvilken grad de inkluderer funksjonshemmede arbeidstakere i egen virksomheten.

I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble det innført en aktivitetsplikt for virksomheter med mer enn 50 ansatte. FFO ber regjeringen om å gjøre aktivitets- og rapporteringsplikten mer omfattende, og utvide den til å gjelde virksomheter med 20 ansatte eller fler. I tillegg må sanksjonsvirkemidlene styrkes.

Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV)

Inngangskravet i AAP-ordningen

De fleste som er på arbeidsavklaringspenger (AAP) kommer fra endt sykepengeperiode. I fasen der sykepengerettighetene tar slutt er den enkelte svært utsatt. Personer med mer enn 50 prosent arbeidsevne har ikke rett til arbeidsavklaringspenger, og må dekke det inntektstapet som oppstår selv om de ikke kan gå tilbake i full jobb. Dette resulterer i en vanskelig økonomisk situasjon for mange.

FFO mener det må settes lavere inngangskrav for å få rett til arbeidsavklaringspenger for personer som kommer fra sykepenger. Om man for eksempel har en kronisk sykdom kan det å gå tilbake til fullt arbeid resultere i nye sykemeldinger, og arbeidsevnen kan etterhvert reduseres ytterligere. Vi mener at alle vil være tjent med at arbeidstakere som har en lavere grad enn 50 prosent sykmelding, må ha muligheten til å komme i et arbeidsavklaringsløp. Å åpne AAP-ordningen for disse arbeidstakerne kan bidra til at flere klarer å øke sin arbeidsinnsats og stå lenger i arbeid.

Lavere inngangskrav i AAP ble også foreslått i Dokument 8:73 (2013-2014) om «strategi for betre arbeidsmoglegheiter for menneske med nedsett arbeidsevne», som ble behandlet i Stortinget før jul. Forslaget fikk ikke flertall. Statsråden meddelte i brev til arbeids- og sosialkomiteen at det bør foreligge et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan AAP-ordningen har fungert før man foreslår større regelendringer.

Det er positivt at regjeringen i Prp. 39 L (2014-2015) foreslår å vurdere endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger basert på pågående evalueringer. I evalueringene sees det særskilt på gradering og avkortning, inngangskrav, aktivitetskrav og oppfølging, varighetsbegrensning, lengde og stoppunkter.

I dette oppfølgingsarbeidet er FFO opptatt av at inngangskravet senkes fra 50 til for eksempel 30 prosent nedsatt arbeidsevne.

Tiltaksplasser

Det er et stort behov for tiltaksplasser for funksjonshemmede og kronisk syke med nedsatt arbeidsevne. Til tross for flere tiltaksplasser i 2014 klarte ikke NAV å følge opp dette slik at det kom arbeidssøkere med bistandsbehov til gode. Det er svært beklagelig. FFO mener NAV må øke sin oppmerksomhet på mennesker som er avhengig av bistand og oppfølging for å komme i arbeid, og styrke sin gjennomføringskraft slik at flere kan dra nytte av de tiltaksplassene som tross alt er tilgjengelige.

Brukere som er under arbeidsavklaring må vente på tiltak og mellom tiltak. Med en bedre gjennomstrømming og et mer sømløst system, kunne langt flere fått tilbud om en tiltaksplass. Av de 206 400 som i mars 2014 var registrert med nedsatt arbeidsevne, venter 5 100 på oppfølgingsvedtak og 58 100 har behov for arbeidsrettet tiltak⁶. Det var 55 000 som deltok på arbeidsrettede tiltak. Ikke alle som har behov for arbeidsrettet tiltak er aktuelle for en tiltaksplass, men likevel viser disse tallene at det er behov for å øke antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne.

FFO har merket seg at regjeringen skriver i Prop. 39 L (2014-2015):
«Tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken må bli bedre, mer målrettede og mer effektive. En hovedstrategi for å lykkes handler om å opprette flere og bedre tiltaksplasser i det ordinære arbeidslivet.»

Flere tiltaksplasser gir NAV et større ansvar for raskere og tettere oppfølging, samt faglig kompetanse og kapasitet. FFO mener det må vurderes om uføretrygdede som ønsker å prøve seg i jobb, kan få tilbud om en tiltaksplass som et kvalifiseringstiltak for annen jobb.

For mange med nedsatt arbeidsevne vil arbeidsrettede tiltak med oppfølging i ordinært arbeidsliv være det som gir best effekt på overgangen til arbeid. Det er derfor viktig at det finnes nok tiltaksplasser for denne gruppen i det vanlige arbeidslivet. Samtidig vil det fortsatt være behov for tilbud i skjermede omgivelser. FFO merker seg at regjeringen understreker dette i meldingen om arbeidsliv⁷. Vi vil derfor påpeke at det også må være tilstrekkelig antall tiltaksplasser tilgjengelig i skjermet sektor for å ivareta personer som trenger disse tilbudene.

Vi ber derfor regjeringen å øke antall tiltaksplasser til personer med nedsatt arbeidsevne med minimum 2000 plasser i budsjettet for 2016.

NAV-ombud

FFO har i mange år jobbet interessepolitisk for at det skal opprettes et Velferdsombud som dekker NAV-området. Vi viser til representantforslaget om opprettelse av NAV-ombud som nylig ble behandlet i Stortinget⁸. Vi stiller oss undrende til at regjeringspartiene ikke støtter dette forslaget nå, men velger å vente på utredninger og at NAVs ekspertutvalg har ferdigstilt sine anbefalinger. Regjeringspartiene har tidligere vært tydelige på at man trenger et NAV-ombud, og har bedt om at et slikt ombud opprettes.

For å avhjelpe utfordringene funksjonshemmede og kronisk syke opplever i sin kontakt med NAV, mener FFO det er behov for et ombud som kan bistå brukerne på hele arbeids- og velferdsforvaltningens lovgivning- og ansvarsområde. En gjennomgang av funksjonshemmedes rettssituasjon fra 2013 dokumenterer at funksjonshemmede har rett, men altfor mange strever med å få oppfylt sine rettigheter. NAV er en sentral aktør i ivaretakelsen av funksjonshemmedes rettigheter og har et særlig ansvar.

FFO har et eget Rettighetssenter der funksjonshemmede og kronisk syke får gratis juridisk rådgivning i rettighetsspørsmål. Mer enn 1/3 av alle saker Rettighetssenteret behandler gjelder NAV og folketrygdloven, og blant disse er det flest saker om uførepensjon, arbeidsavklaringspenger og trygdebil⁹. De som henvender seg trenger både råd og veiledning i prosessen frem til et vedtak fattes, samt hjelp til å vurdere om de bør klage på vedtaket og hvilke argumenter som er relevante å få frem i klagen. Mange har brukt mye tid og krefter på å finne ut av spørsmålene sine uten å nå frem. Rettighetssenteret gir veiledning og hjelp til selvhjelp, og for noen er det alt som skal til for å ivareta egne interesser. Men mange trenger mye mer hjelp blant annet fordi de har en vanskelig livssituasjon, for eksempel på grunn av egen sykdom eller relativt omfattende omsorgs- og oppfølgingsansvar for funksjonshemmede og syke barn eller ektefelle.

NAV oppfyller ofte ikke sin veiledningsplikt, og uansett vil dette heller ikke alltid være tilstrekkelig for å ivareta behovet folk har for veiledning og hjelp. Mange føler avmakt i møte med et system de opplever ikke ivaretar deres behov, og hjelpeapparatet oppleves ofte som en motpart. Dette fører til at mange gir opp underveis fordi det ikke finnes noen uavhengige hjelpeinstanser å gå til, bortsett fra å betale for advokat selv.

For å bistå de som har rett, men ikke får rett, kan et ombud spille en vesentlig rolle. En ombudsordning kan også bidra til å kvalitetssikre NAVs tjenester. NAV-ombudet vil ikke bare kunne gi hjelp og veiledning til enkeltpersoner, men kan også gi viktig innspill til NAV om hvordan NAV kan bli bedre. FFO mener NAV-ombudet bør innrettes på samme måte som pasient- og brukerombudene, med et kontor i hvert fylke.

Funksjonshemmedes levekår

Ny uføretrygdordning

310 000 uførepensjonister gikk 1. januar 2015 over til å bli uføretrygdede. Dette er en reform FFO har støttet. Det betyr ikke at alle disse står helt utenfor arbeidslivet, noen klarer å kombinere trygd og arbeid. FFO har tro på at det nye inntektssystemet vil gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeidsinntekt for flere, og vi følger effekten av den nye uføretrygdordningen tett.

Ny uføretrygdordning skal fortsatt være en grunnleggende inntektssikring for dem som har fått avklart en varig nedsatt inntektsevne. Det er viktig at denne ordningen ikke bare dreier seg om manglende arbeidsdeltakelse, men om disse menneskenes levekår som uføre. Dette er personer med varige helseutfordringer og funksjonshemninger.

FFO er kritisk til å legge inn øvrige økonomiske virkemidler enn det som allerede er i ordningen, for å motivere flere til å begynne å jobbe. Vi tenker da på virkemidler som bidrar til å redusere trygden eller sosiale ordninger og krav knyttet til trygden, som foreslås fordi det «skal lønne seg å arbeide».

Barnetillegget

Det er gledelig at avtalepartene¹⁰ i Stortinget kom til enighet om at barnetillegget ikke skulle omgjøres til et standardisert barnetillegg jf. forslaget fra regjeringen i Statsbudsjettet for 2015. Budsjettforliket har med dette videreført et behovsprøvd barnetillegg og hindret at de aller fleste familiene med barnetillegg ikke får redusert sine økonomiske levekår¹¹.

Stortinget har imidlertid vedtatt at ingen uføretrygdede etter 2015 skal ha en uføretrygd inkludert barnetillegg på mer enn 95 prosent av inntekt før uførhet (IFU). FFO hadde i utgangspunktet ønsket at det ikke ble innført et slikt inntektstak - eller at taket eventuelt ble satt høyere.

Vi opplever at samfunnsdebatten om hva som er et rimelig inntektsnivå for trygdede sammenlignet med minstelønninger i arbeidslivet, flytter fokuset fra på hva som faktisk er et akseptabelt og mulig inntektsnivå å forsørge barn på. I stedet for at Storting og regjering foreslår løsninger for hvordan man kan løfte grupper med arbeidstakere med urimelige lave lønnsforhold opp i inntekt for å bedre deres økonomiske levekår, så lager man heller løsninger slik at uføretrygdede med de laveste inntektene ikke kommer over dette inntektsnivået.

FFO mener at regjeringen må kartlegge og overvåke hva slags konsekvenser inntektstaket på 95 prosent får for de familiene som nå vil gå ned i samlet inntekt. Regjerningen har argumentert for at uføretrygdede som kom opp i en inntekt høyere enn IFU ikke vil ha incentiv til å arbeide ved siden av trygden. Det bør derfor også undersøkes om denne gruppen nå vil delta mer, eller like mye, i arbeid som for øvrige uføretrygdede.

Uføretrygdede med boliggjeld

Det er positivt at regjeringen i Prp. 1 LS (2014-2015) foreslo en overgangsordning for uføretrygdede med gjeld, og at man i budsjettforliket ble enige om å øke maksgrense for skattefradrag fra 20.000 kroner til 100.000 kroner i overgangsordningen fra gammel til ny uføretrygd. Flertallet i Innst. 2 S Tillegg 1 – 2014–2015 uttaler:

«Flertallet støtter regjeringens forslag om overgangsordning for uføre med store skattefradrag, i tilknytning til ny uføreordning som ble vedtatt i Stortinget 2011 med virkning fra 2015. Flertallet er opptatt av at uføre som har vært omfattet av skattebegrensningsregelen og således har hatt større fradrag enn de får med ny ordning, gis anledning til gradvis å tilpasse endringer i nettoinntekt ved at øvre tak for skattefradrag økes fra 20 000 kroner i regjeringens forslag til 100 000 kroner i 2015 og trappes ned over foreslåtte tre år.»

FFO vil påpeke at innen denne overgangsordningen går ut, må det være etablert permanente løsninger som generelt gir uføre mulighet til å klare sine boutgifter og til å kunne beholde egen bolig. Vi mener i utgangspunktet at løsningene bør finnes innenfor det boligsosiale virkemiddelapparatet.

Uføretrygd og bostøtteordningen

En god bostøtteordning er svært viktig for mange uføretrygdede. Siden skattbar inntekt legges til grunn ved beregning av bostøtte, vil mange uføre miste retten til bostøtte som følge av uføretrygdreformen. Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2015 en skjermingsordning for de som rammes av dette, frem til Stortinget får tatt stilling til eventuelle tilpasninger i bostøtten til reformen.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan bostøttemottakere med uføretrygd skal behandles etter 1. juli 2016. Det er viktig at Arbeids- og sosialdepartementet samarbeider med Kommunal- og moderniseringsdepartementet i dette arbeidet. FFO mener at ingen uføretrygdede må miste retten på bostøtte på grunn av omleggingen av ordningen, og det må sørges for at nye uføretrygde kommer inn i ordningen.

FFO har merket seg mindretallsmerknaden til Sosialistisk Venstreparti i Innst. 2 S (2014–2015), og mener at dette er en merknad regjeringen bør ta hensyn til:

«Stortinget ber regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2015 legge fram en ny 10-årig kompensasjonsordning for de uføretrygdede som taper på skatteomleggingen til inntektsskatt og forslag til eventuelle nye skattefradrag og endringer i bostøtten som kan kompensere tapet ved omleggingen slik at trygdede har tilsvarende mulighet som i dag til å anskaffe og beholde bolig.»
Innst. 2 S (2014–2015), side 90.

FFO mener at det i 2016 må foretas en konsekvensanalyse av hvordan ny uføretrygdordning slår ut når det gjelder endrede økonomiske levekår. Denne analysen må også knyttes til sosiale ordninger som er behovsprøvd ut fra inntekt.

Grunnstønad

FFO er kjent med at departementet har gitt Arbeids- og velferdsdirektoratet i oppdrag å foreta en gjennomgang av grunnstønadsordningen, og herunder å foreslå eventuelle endringer av hvilke formål det skal kunne gis stønad til¹². FFO vil påpeke at det er svært viktig at det legges opp til brukermedvirkning gjennom sentrale brukerorganisasjoner som FFO i gjennomgangen av grunnstønadsordningen. Vi er foreløpig ikke invitert inn i dette arbeidet. Vi regner også med at departementet vil rådspørre oss som sentral brukerorganisasjon i dette arbeidet, før eventuelle forslag sendes på høring eller legges fram for Stortinget.

Grunnstønaden er en viktig ordning for mange grupper funksjonshemmede, og ordningen gir mennesker med kroniske sykdommer og funksjonshemning mulighet til å få dekket noen av ekstrautgiftene som følger av sykdommen. Samtidig kan grunnstønadsordningen virke ekskluderende på en del sykdomsgrupper slik at ordningen i praksis ikke oppfyller sin egen intensjon. Den svært spesifikke lovteksten begrenser hvilke ekstrautgifter som dekkes, og ekskluderer alle som ikke har kostnader i tråd med kravene.

FFO er opptatt av at funksjonshemmede og kronisk syke skal få kompensert for ekstra kostnader de har som følge av sin tilstand. De siste årene har mange kronisk syke og funksjonshemmede mistet kompensasjonen for ekstrautgifter som de tidligere kunne få gjennom særfradraget for store sykdomsutgifter.

Det er derfor viktig at direktoratet i denne gjennomgangen også vurderer konsekvensene av en endret særfradragsordning, og at det samarbeides tett med Finansdepartementet om det arbeidet de nå holder på med knyttet til å komme med forslag om ny særfradragsordning for store sykdomsutgifter.

Pleiepenger

Pleiepenger er en viktig inntektskompensasjon for foreldre som av hensyn til barnet må oppholde seg på helseinstitusjon eller som må være hjemme når barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie. FFO er opptatt av den varslede gjennomgangen av pleiepengeordningen som Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) er i gang med. Vi etterlyser imidlertid ivaretakelsen av brukermedvirkning gjennom funksjonshemmedes egne organisasjoner i arbeidet som gjøres i departementet på ny pleiepengeordning. Vi har forstått det slik at forslaget til ny ordning skal sendes på ordinær høring til våren. Det haster imidlertid med å inkludere sentrale brukerorganisasjoner som FFO om man ønsker å ivareta brukermedvirkning i prosessen med utarbeidelsen av nye forslag.

FFO vil peke på at det er en del mangler ved dagens pleiepengeordning. Et av hovedproblemene er den lange behandlingstiden og usikkerheten knyttet til hvorvidt man får innvilget pleiepenger eller ikke. NAV har vist til en gjennomsnittlig behandlingstid på fire uker, men vil ikke garantere for at avvik ikke kan forekomme¹³. Vi kjenner samtidig til tilfeller hvor det har tatt opptil 5 måneder å få avslag på pleiepengesøknaden.

Foreldre som får erklæring fra legespesialist om behovet for pleiepenger, er selvfølgelig hjemme med barnet i god tro om at de faktisk skal få dette innvilget. Når NAV overprøver legespesialistenes helseerklæring og gir sene avslag på pleiepenger, risikerer foreldrene plutselig å skylde sin arbeidsgiver lønn for tiden de har vært hjemme. FFO mener dette er helt uakseptabelt. Vi kan ikke akseptere at foreldre som er hjemme i god tro etter anbefaling fra spesialist, ikke er sikret for sene avslag som gir store økonomiske konsekvenser.

Dagens pleiepengeordning innvilges heller ikke i situasjoner hvor behovet er varig. Hva som er varig, og når pleiepenger kan gis, blir i mange tilfeller uoversiktlig. Kaasautvalget foreslo en utvidelse av pleiepengeordningen til å omfatte barn med en alvorlig varig lidelse. FFO støttet dette i vår høringsuttalelse. Det har vært et stort problem for mange familier at pleiepenger kun har vært gitt i ustabile faser. Vi mener imidlertid at utvalget ikke går langt nok i sin anbefaling. Vi mener ytelsen ikke bør begrenses til 50 prosent, men at det må åpnes for at pleiepenger kan gis med 100 prosent i enkelte tilfeller, også ved varig, alvorlig sykdom. FFO ber derfor regjeringen om å endre reglene for pleiepenger slik at de kan innvilges ved varig sykdom og kan gis med inntil 100 prosent.

Et annet stort problem ved dagens ordning er at pleiepengene faller bort når barnet fyller 18 år. Det er ganske vanlig at barn som har en funksjonshemning eller en kronisk sykdom bor hjemme også etter fylte 18 år. De fleste har ennå ikke fullført videregående opplæring. I tillegg er det et problem at kommunen som regel ikke kan tilby en tilfredsstillende og trygg bosituasjon for ungdommer med funksjonshemning som har store bistandsbehov. I mange familier skjer derfor flytting fra familiehjemmet til egen bolig mye senere enn for annen ungdom.

Det gjelder i dag et unntak for utviklingshemmede i pleiepengeordningen, og FFO mener at dette unntaket må utvides til å gjelde flere grupper. Vi mener at de samme rettighetene som gjelder frem til barnet fyller 18 år, bør gjelde så lenge barnet bor hjemme og behovet er til stede. FFO understreker at dette ikke må bli en sovepute for kommunen, men at målet må være å få på plass et trygt og fullverdig botilbud til de unge menneskene som har et stort omsorgs- og bistandsbehov. Vi ber derfor regjeringen om å fjerne aldersgrensen på 18 år for å motta pleiepenger.

Hjelpemidler

Hjelpemidler er viktig for alle som har behov for det som følge av funksjonshemning eller kronisk sykdom. Dette gjelder på ulike livsområder; i skole og utdanning, i arbeidslivet og i dagliglivet for øvrig. Hjelpemidler skal kompensere for funksjonstap og gjøre den enkelte i stand til å leve et selvstendig liv med god livskvalitet. FFO mener at funksjonshemmede og kronisk syke skal få nødvendige og hensiktsmessige hjelpemidler ut fra individuelt behov, og at ingen skal ha merutgifter på grunn av forhold som skyldes funksjonshemning eller kronisk sykdom.

Kvalitet i hjelpemiddelformidlingen

En effektiv hjelpemiddelformidling med god kvalitet handler om å formidle riktig hjelpemiddel til rett tid. Det innebærer hjelpemiddelformidling på brukernes premisser, og kvalitetssikring av formidlingsprosessen. Hjelpemiddelbrukerens eget ønske og valg må være styrende for formidlingsarbeidet. Dette kan ikke bare løses gjennom et omfattende rutinesett, men gjennom en forståelse av hvorfor det er viktig at det formidles riktige løsninger, og at brukermedvirkning faktisk etterleves i praksis.

Gode formidlingsprosesser er en forutsetning for å få til gode løsninger, det setter høye krav til de som jobber som formidlere. Formidlingsfaget er tuftet på erkjennelsen om at gode resultater er helt avhengig av positive og konstruktive prosesser mellom fagfolk og bruker. Helt avhengig av fagfolks empatiske evne og evnen til å lytte og til å koble dette til egen faglighet om hjelpemidler og løsninger.

For å sikre at den enkelte får hensiktsmessige hjelpemidler som dekker individuelle behov ber FFO regjeringen sørge for at NAV i større grad jobber med kvaliteten på hjelpemiddelformidlingen.

Individuell rett forankring i folketrygdloven

Regjeringen varslet i Sundvollen-erklæringen at den vil foreta en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken i løpet av valgperioden. Samtidig varsles det at regjeringen tar sikte på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner, og at det må være større frihet til å finne lokalt tilpassede løsninger.

FFO er opptatt av at den individuelle retten til hjelpemidler forblir en rettighet som hjemles i folketrygdloven. Vi mener det er viktig at man opprettholder dagens helhetlige formidlingssystem med 18 hjelpemiddelsentraler og med retten til hjelpemidler hjemlet i folketrygdloven. Ansvaret må ikke pulveriseres ved å splitte det opp på mange sektorlover, eller ved overføre deler av formidlingen til kommunene.

Folketrygdloven er utformet som en rettighetslov. Fyller man vilkårene som er satt i loven har man rett til ytelsen eller tjenesten. Det skal ikke foretas noen skjønnsmessig vurdering utover om man fylle lovens vilkår eller ei. Dette er en klar styrke ved loven. Det er også en styrke at dette regelverket forvaltes av 18 hjelpemiddelsentraler og ikke av 428 kommuner. I 2013 utarbeidet advokat Else Leona McClimans en juridisk betenkning for FFO¹⁴. Hun konkluderte med at den største utfordringen for funksjonshemmede var at de ikke får oppfylt de rettighetene de har i praksis. Dette skyldes blant annet at rettighetene settes ut i praksis av kommunen der en bor. Når det gjelder kommunale tjenester og ytelser erfarer FFO at vi ikke har én velferdsstat, men 428 velferdskommuner. Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem at det er avhengig av hvor i landet en bor om en skal få en tjeneste/ytelse eller ei. Dette mener FFO taler for å ha retten til hjelpemidler som en statlig ordning hjemlet i folketrygdloven.

Ved å ha ordningen med hjelpemidler hjemlet i folketrygdloven har en også den rettssikkerhetsgarantien at en kan anke til Trygderetten. Man har dermed en ekstra klagemulighet i tillegg til NAV Klage og anke. Tilsvarende ekstra klagemulighet har en ikke for andre tjenester og ytelser.

FFO mener på bakgrunn av dette at ordningen med hjelpemidler må være en statlig ordning hjemlet i folketrygdloven.

Utlånsordning, ikke tilskudd til hjelpemidler

Det er også viktig for FFO at hjelpemiddelordningen forblir en utlånsordning og ikke en tilskuddsordning. Vi er svært skeptisk til en tilskuddsmodell, hvor brukeren får tildelt en pengesum for så å skaffe seg et hjelpemiddel selv. Begrunnelsen for dette er at innføringen av en slik modell innebærer et nytt prinsipp i hjelpemiddelformidlingen, og det undergraver den individuelle retten til hjelpemidler som funksjonshemmede og kronisk syke har i dag. En slik modell innebærer at det offentlige kun tar et delvis økonomisk ansvar og fraskriver seg alt formidlingsfaglig ansvar. For brukeren er det viktigste med formidlingsprosessen at man ender opp med det hjelpemiddelet som dekker brukerens behov på en best mulig måte. En tilskuddsmodell vil ikke gi brukeren mer valgfrihet, men vil innebære at brukeres økonomi vil være avgjørende for valg av løsning.

Vi mener at innføring av en tilskuddsordning ikke kan ses på som en utvikling i retning av mer brukermedvirkning eller at bruker får forbrukermakt. Mange av dagens hjelpemidler er teknisk svært avanserte, og det kreves fagkompetanse for å finne frem til riktig hjelpemiddel og for å sikre god tilpasning til og opplæring til bruker. For brukerne er en god faglig formidlingstjeneste og et bredt og variert sammensatt sortiment, det som er avgjørende for å fungere best mulig i dagligliv og arbeidsliv. Å overlate dette valget til brukeren alene vil svekke fagligheten i formidlingen og formidlingssystemet.

FFO mener på bakgrunn av dette at hjelpemiddelordningen må forbli en utlånsordning.

Basishjelpemidler

Fjerning av den individuelle retten til basishjelpemidler på basale livsområder som matlaging, spise, drikke, påkledning og personlig hygiene har fått store og uheldige konsekvenser for mange funksjonshemmede og kronisk syke. Ordningen med stønad til rimelige hjelpemidler som trådte i kraft 1. januar 2014 har kun i svært begrenset grad veid opp for dette. Funksjonshemmedes organisasjoner var heller ikke med i utformingen av denne nye ordningen.

Slik ordningen er per i dag kan man få et tilskudd på kr 2000. Først etter fire år kan man søke om nytt tilskudd. Dette betyr at bruker har kr 500 per år å kjøpe enklere hjelpemidler for. Denne ordningen ble valgt blant annet for at bruker skulle få større valgfrihet til selv å kjøpe enklere hjelpemidler bruker har behov for.

FFO mener dagens ordning ikke er god nok. Et søk på Enklere Liv sin hjemmeside gir følgende priseksempler: Gripetang kr 259, dusjmatte (for ikke å skli) kr 149, syltetøyåpner kr 249, flaskeåpner kr 249, støttehåndtak kr 199 per stykk, kniv med godt grep kr 249, knappeknepper kr 149. Dette er kun eksempler på noen enkle hjelpemidler som funksjonshemmede og kronisk syke kan ha behov for. Disse eksemplene viser at det ikke er mange enklere hjelpemidler man skal ha behov for før man er langt utenfor det man kan få i tilskudd.

FFO mener på bakgrunn av dette at ordningen må endres slik at man årlig kan få et tilskudd på kr 2 000.

Bil

Tilskudd til gruppe 1-bil omfatter etter siste omlegging av bilstønadsordningen, kun personer som har behov for bil for å komme seg til og fra arbeid eller utdanning. Et av vilkårene for å få tilskudd til bil er at funksjonshemmingen må være av en slik art at reise med offentlig kommunikasjon ikke er mulig eller medfører slike belastninger av varig art at det ikke er rimelig å forlange det. Man får heller ikke tilskudd til bil dersom transportbehovet kan dekkes på annen måte enn ved egen bil, som for eksempel ved TT-kjøring, grunnstønad eller lignende. Tilskuddet er også sterkt økonomisk behovsprøvd.

Det er altså strenge inngangsvilkår for å få tilskudd til bil. Som følge av siste endring i ordningen med tilskudd til gruppe 1-bil får personer som har behov for gruppe 1-bil for å utføre sin funksjon som hjemmearbeidene, eller for å forhindre eller bryte en isolert tilværelse, ikke lenger tilskudd til gruppe 1-bil. Dette mener FFO er svært uheldig og urimelig. Siden det som nevnt er snakk om personer som ikke kan dekke transportbehovet sitt på annen måte enn ved egen bil, er de helt avhengig av bil for å kunne komme seg ut av hjemmet.

At bil er vanlig i befolkningen, og dermed ikke kan anses å være et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand, er et svært dårlig argument. Andre som kan benytte offentlig kommunikasjon har et reelt valg, de kan velge bort det å ha bil hvis for eksempel økonomien er dårlig. Hvis funksjonshemmede som ikke er i arbeid eller under utdanning ikke selv har råd til å kjøpe bil, er resultatet at de faktisk blir isolert i eget hjem.

FFO ber derfor regjeringen om å utvide tilskuddsordningen til gruppe 1-bil til å omfatte personer som har behov for bil for å utføre sin funksjon som hjemmearbeidene, eller for å forhindre eller bryte en isolert tilværelse.

Høreapparater

FFO får tilbakemelding fra mange som opplever det som krevende å begynne med høreapparater. Det er behov for bedre veiledning fra tjenestene både om valg av løsning og om hvordan høreapparatet kan brukes optimalt.

Høreapparater må vurderes og behandles som teknisk hjelpemiddel og prisgrensen og kravet om egenandel må avvikles. Hørselshemmede skal ikke tvinges til å akseptere sjablongløsninger som ikke fungerer. Eksempelvis har de apparatene med flest funksjoner, og som brukes mest av ungdom og unge voksne, en betydelig høyere kostnad enn NAV sin prisgrense. Det er urimelig at høreapparatbrukere må betale egenandel for å få den best tilpassede løsningen, og at dette løses privat.

FFO mener hørselshemmede skal ha rett til å få best mulig kompensasjon for sitt hørseltap, og at løsningen skal være gratis. FFO ber derfor regjeringen om å oppheve prisgrensen for høreapparater og avvikle kravet om egenandel én gang for alle.

Datahjelpemidler

Elever med spesifikke lese- og skrivevansker, og som har et dokumentert behov for PC eller nettbrett til skolearbeid i grunnskolen, kan få tilskudd til dette fra NAV. Dette er veldig bra og viktig. FFO har imidlertid fått tilbakemelding fra flere av våre medlemsorganisasjoner at også andre barn med spesielle utfordringer på skolen på grunn av sin funksjonsnedsettelse kan ha behov for PC for å kunne klare skolearbeidet. Dette kan for eksempel dreie seg om barn med nedsatt styrke i armer og hender. FFO ber derfor regjeringen utvide ordningen med tilskudd til PC/nettbrett til å omfatte alle elever som på grunn av sin funksjonshemming eller kroniske sykdom har et dokumentert behov for dette i skolearbeidet.

FFO har fått tilbakemeldinger om at det ikke er mulig å gå til innkjøp av en PC eller et nettbrett for den stønadssummen man per i dag kan få. Vi får høre om elever som har behov for PC og fyller vilkårene for stønad, men faktisk ikke har råd til å kjøpe seg PC/nettbrett. FFO ber dermed regjeringen heve stønadsbeløpet til kr. 5000. Det vil bidra til at de som fyller vilkårene for stønad faktisk kan få kjøpt pc/nettbrett som dekker vedkommende sitt behov.

Når det gjelder ordningen med utlån av spesialtilpassede datahjelpemidler så åpner dagens ordning for at barn under skolepliktig alder, skoleelever og personer som har fått innvilget utdanningstiltak fra NAV kan gis utlån av ordinært datautstyr dersom krevende tilpasninger for datautstyret og hjelpemidlene gjør det mest hensiktsmessig å tilstå en totalløsning. FFO mener at denne utlånsordningen må utvides til også å omfatte personer i arbeid. Dette kan både avhjelpe funksjonshemmede arbeidstakere og arbeidsgivere som ønsker å ansette funksjonshemmede. Vi mener dette tiltaket kan bidra til å lette situasjonen og få flere funksjonshemmede i arbeid.

FFO ber derfor regjeringen om å utvide denne utlånsordningen til å omfatte personer i arbeid.

Tolke- og ledsagerhjelp

Folketrygdloven gir rett til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i situasjoner der dette er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre funksjonen i arbeidslivet eller dagliglivet. Stønad i forbindelse med dagligliv har som hovedregel ikke omfattet tolke- og ledsagerhjelp til for eksempel fritidsinteresser og trening. Det har vært ansett som en kommunal oppgave å dekke dette behovet gjennom blant annet å tilby praktisk bistand og støttekontakt.

FFO er opptatt av at det ikke opereres med et skille mellom tolke- og ledsagerrollen. Døvblinde som mottar tolke- og ledsagerhjelp fra NAV mottar det fra personer som har en treårig utdannelse. Oversettelse, tolkeetikk, ledsaging, taktilt tegnspråk, haptiske signaler og beskrivelse er en del av denne utdanningen. Disse tolkene er fagpersoner som har en helt annen nødvendig og grunnleggende kunnskap enn det kommunale ledsagere vil kunne ha.

Tolke- og ledsagerhjelp er en person som kan beskrive, ledsage og oversette i alle dagliglivets situasjoner hvor kommunikasjon er viktig. Det er derfor svært viktig at den individuelle retten døvblinde har utvides til også å omfatte fritid. Fritid er en helt naturlig del av folks dagligliv, også for døvblinde bør det være sånn. FFO mener derfor at døvblinde må sikres rett til tolke- og ledsagerhjelp på alle livsområder.

FFO ber regjeringen om å utvide begrepet "dagliglivet" til også å omfatte fritidsinteresser.

Lov om offentlige anskaffelser

Konkurransesituasjonen i hjelpemiddelbransjen, der NAV er innkjøper, er betydelig svekket etter innføringen av Lov om offentlige anskaffelser. Det er svært få leverandører igjen i dette markedet. Manglende forutsigbarhet for bruker og leverandør har vært et stort problem. Mange brukere, som er blitt vant til og trives med et produkt, har erfart at produktet de har behov for ikke lenger finnes på markedet.

FFO mener det er behov for et system som bedre ivaretar brukernes individuelle behov og sikrer den enkelte bruker en tydelig medbestemmelsesrett ved valg av hjelpemiddel. FFO ønsker å ha et system med leverandørmangfold, særlig på de viktigste kroppsnære produktene brukerne har behov for. Rullestoler er eksempel på et produkt som i de aller fleste tilfeller må spesialtilpasses. Enkle hjelpemidler som kan brukes av mange, for eksempel rullestolramper, kan etter vårt syn kjøpes inn gjennom en tradisjonell rammeavtale.

FFO mener at Lov om offentlige anskaffelser ikke må praktiseres på en rigid måte som gir uheldige konsekvenser for både brukere og leverandører. Vi ber derfor regjeringen vurdere å unnta hjelpemiddelområdet fra lov om offentlige anskaffelser for å sikre brukerne hensiktsmessige og gode hjelpemidler.

Anmodning om møte

FFO ber med dette om et snarest møte med politisk ledelse i departementet for å gjennomgå FFOs spesifikke krav til budsjettet for 2016.

Med vennlig hilsen
FUNKSJONSHEMMEDES FELLESORGANISASJON

Knut Magne Ellingsen/s
Leder

Liv Arum
Generalsekretær

Kopi: Kontaktutvalget med Regjeringen v/Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne.

Fotnoter:

SINTEF har i 2014 foretatt en breddestudie gjennomført i "Med jobb i sikte", som gir oppdaterte data på synshemmedes yrkesdeltakelse. Utdanning, jobberfaring under utdanning, bruk av rehabilitering, og opplevelse av støtteapparat og eventuelt arbeidsgiver dersom en har blitt synshemmet mens en var i jobb har blitt kartlagt.
Blant annet NOVA rapport 8/14, «Hjelp eller barrierer? En undersøkelse av betingelser for høyere utdanning for høyere utdanning for ungdom med nedsatt funksjonsevne.» Lars Grue og Jon Erik Finnevold. Legard, S (2012) Overgangen mellom utdanning og arbeid for unge med nedsatt funksjonsevne. Oslo, Arbeidsforskningsinstituttet.
Prop. 39 L (2014-2015), side 11. Meldingen vil se på kompetanserelaterte årsaker til utenforskap.
NOVA rapport 8/14, «Hjelp eller barrierer? En undersøkelse av betingelser for høyere utdanning for høyere utdanning for ungdom med nedsatt funksjonsevne.» Lars Grue og Jon Erik Finnevold.
I 2013 ble to statlige etater og fire kommuner invitert til å være foregangsvirksomheter for å inkludere flere unge med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, Prop. 1 S (2014-2015), side 108.
Statistikknotat – Nedsatt arbeidsevne, NAV april 2014.
Prop. 39 L (2014-2015), side 81.
Dokument 8:75 S (2013-2014 om å gi trygge vilkår og bedre samarbeid mellom NAV og befolkningen ved hjelp av opprettelse av et NAV-ombud, Innst. 50 S (2014-2015)
I 2013 behandlet Rettighetssenteret 1 285 saker. Av disse gjaldt 479 saker Nav. Årsrapport 2013, FFOs Rettighetssenter.
Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet.
Regjeringens opprinnelige forslag ville rammet om lag 32 900 barn, mens nå blir 4 500 barn berørt av mindre inntekt i familien.
Tildelingsbrev 5.februar 2014 fra Arbeids- og sosialdepartementet til Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Opplysninger fra Norsk Epilepsiforbund fra et møte de hadde med NAV.
Else Leona McClimans: Utviklingen av funksjonshemmedes rettssituasjon de siste 10 år