- Vi var omringet av fienden i jungelen og måtte vente i 48 timer før jeg ble sendt til sykehuset, forteller han.

Smerten var ubeskrivelig og Pasang holdt på å blø ihjel mens de ventet på at det skulle bli trygt å ta seg tilbake til landsbyen, som lå i distriktet Morang langt øst i Nepal. Kulen som traff låret var av en type klaseammunisjon som sprer seg i kroppen og kommer ut fire ulike steder. Skaden ble maksimal. Lårbenet ble ødelagt. Det ble også alle muskler, vev og sener i det høyre beinet.

Pasang Sherpa vokste opp i nærheten av Mt. Everest. For øyeblikket bor han i Katmandu.

- Heldigvis var jeg mer eller mindre bevisstløs gjennom den lange ventetiden, så jeg husker ikke så mye. Da hjelpen først kom ble jeg fraktet med helikopter til sykehuset i Biratnagar. Med meg var to venner fra opprørsstyrken og en kvinne fra landsbyen.

Med rolig og dempet stemme beskriver Pasang det som skjedde da han ble hardt såret. Jeg treffer han på en kafe i hovedstaden Katmandu i mars 2012. Det er seks år siden en fredsavtale satte en stopper for borgerkrigen. Fredsprosessen er fortsatt ikke helt i mål. Over 19.000 maoister deltok i krigen. Mange av disse skal integreres tilbake til samfunnet. Dette er et sentralt punkt i den nye grunnloven som etter planen skal vedtas i slutten av mai.

Erstattet beinet med stål
Den lange ventetiden i jungelen førte til at legene ikke hadde annet valg enn å erstatte det skadede lårbeinet med stål. Dette må Pasang leve med resten av livet. Hvis ikke vil han ikke klare å stå på høyrebeinet. I ni måneder lå han rett ut på sykehuset. Skaden fikk han bare noen dager før våpenhvile ble inngått i 2005. Når han endelig ble utskrevet fra sykehuset hadde fredsavtalen, som ble undertegnet i november 2006, vært gjeldene en stund allerede.

Pasang beholdt i alle fall beinet, men smertene må han leve videre med.

- Om sommeren varmes stålet inne i beinet så mye opp at det følges ut som jeg brenner innvendig. Smerten på vinteren er like intens, men da er stålet isende kaldt, forteller han.

Vokste opp ved Mt. Everest
For øyeblikket bor Pasang midlertidig hos en venn i Katmandu, langt unna kona og sønnen på sju år. De bor fortsatt i Morang. For å komme til møtet vårt har han kjørt motorsykkel gjennom byens trange og kaotiske gater. Han lyser opp når jeg spør han om hvor etternavnet hans stammer fra.

- Sherpa er navnet på distriktet der jeg vokste opp. Der ligger også verdens høyeste fjell, forteller han stolt.

I likhet med mange andre som vokser opp i nærheten av Mt. Everest har han forsøkt å nå toppen. Da var han 17 år og guide for noen tyske fjellklatrere. Han kom ikke lenger enn til 5000 meter før han måtte snu, men turen var uforglemmelig allikevel. Pasang forteller at han planlegger å flytte hjem igjen om noen år. Foreldrene og søsknene hans bor der fortsatt, og livnærer seg på jordbruk og husdyrhold. Han kan godt tenkte seg å gå i fjellet igjen, men innser at det kan bli vanskelig slik situasjonen er nå.

Det er mange motorsykler i Katmandu. Pasang kommer selv kjørende på en til møtet vårt.

To år etter Mt. Everest entrer Pasang studenttilværelsen. Han er politisk aktiv, og opptatt av å bedre levekårene til landets fattige og kasteløse. Han melder seg dermed inn i det nepalske kommunistparti (maoistene). Når borgerkrigen bryter ut to år senere blir han med som soldat i opprørsstyrken til maoistene.

- Det var ingen som tvang meg til å bli soldat, men det skjedde heller ikke spontant fra min side. Jeg så på det hele som en jobb for å få gjennomført partiets planer for bedre levekår til folket, forteller Pasang, som da var 21 år gammel.

Giftet seg med medsoldat
Under krigen deltok også mange kvinnelige soldater på maoistenes side. En av disse endte opp med å bli kona hans. For øyeblikket venter hun på svar fra de nepalske myndighetene på om hun vil bli integrert som soldat i regjeringshæren, altså de som var fienden under borgerkrigen. Dette er ett av tre alternativer som gis til tidligere maoistsoldater i integreringsprosessen. Hittil har 9700 takket ja til dette tilbudet, mens inntakstaket er på 6500 soldater.

Har kartlagt maoistenes behov
Pasang forteller at han har tenkt seg til Morang en tur om noen dager for å besøke kona og sønnen. Han viser stolt fram et bilde av gutten sin på mobilen. De siste månedene har han vært på farten rundt omkring i landet, sammen med andre maoister, for å kartlegge hvor mange som har fått en funksjonshemning etter krigen og hva slags behov de har.

- Vi registrerte 2800 funksjonshemmede, men jeg tror tallet er mye høyere, sier Pasang.

Etter kartleggingen har de laget en liste med anbefalinger som de har overlevert regjeringen. De har fortsatt ikke fått svar.

Håper på bedre kår i framtiden
Etter planen skal Nepal vedta en ny grunnlov i slutten av mai. Denne har blitt utsatt to ganger på grunn av at maoistene ikke har vært fornøyd med innholdet som handler om integrering av tidligere soldater. I årene etter krigen har Pasang og medsoldatene hans mottatt en månedslønn på 6000 nepalske rupi, som tilsvarer ca. 400 norske kroner. Dette er ikke mye å leve av.

Siden Pasang ikke kan fortsette som soldat har han valgt et annet alternativ i integreringspakken enn det kona hans har gjort. Han har valgt frivillig pensjonering eller fratredelse fra jobben, og vil få utbetalt mellom 500.000 – 800.000 nepalske rupi (35.000 – 56.000 NOK) i løpet av en toårsperiode.

I likhet med alle andre som har fått en funksjonshemning etter krigen har han ingen tilgang til det eksisterende rehabiliteringstilbudet. Pasang er skuffet over den behandlingen han og de andre skadde soldatene har fått. De har gjort en innsats for landet og forventer mer respekt og hjelp enn de har fått til nå.

- Jeg håper at integreringsprosessen får en logisk løsning. Situasjonen vi nå lever i er svært belastende. Jeg håper generasjonen som vokser opp får det bedre enn oss, sier han før han kjører avgårde på motorsykkelen.