I fire år var Kamala Neupane fra Nepal gift. Hun bodde sammen med ektemannen og hans familie i Terai-området. Der er det tradisjon for at kvinner skal gjøre hardt fysisk jordbruksarbeid. Denne forventningen klarte ikke Kamala og leve opp til og ble nærmest kastet på dør av svigerforeldrene.

- Som spebarn fikk jeg polio. Dette gjorde det vanskelig for meg å bære tunge lass på ryggen slik det er påkrevd at kvinnene i Terai-området gjør. Det er en del av deres kultur. I stedet ble jeg gående hjemme å gjøre enkelt husarbeid. Det var verken mannen min eller svigerfamilien særlig fornøyd med. Det endte med at mannen min ikke lenger ville ha meg som kone, forteller Kamala stille.

Forsørges av bror
Erkjennelsen kommer langt ut i intervjuet. Til å begynne med hevder nemlig Kamala, som er 38 år gammel, at hun aldri har vært gift. Erfaringer med stigma er bakgrunnen for mitt intervju med Kamala, og dette er hennes skjebne. En nepalsk kvinne som blir forlatt kan ikke gifte seg på nytt. Dermed må hun klare seg selv eller bli forsørget av en annen i familien. For Kamala, som har dårlig helse på grunn av polioen, har det vært vanskelig å få seg fast arbeid. Nå er det en av brødrene som hjelper henne økonomisk, men hun vet ikke hvor lenge han kan gjøre det.

Er man funksjonshemmet og kvinne er det stor fare for at man opplever å bli stigmatisert i et fattig land som Nepal. Det er et tabutema som er vanskelig å snakke om, også for Kamala. Til møtet vårt, som er avtalt i en park i hjerte av hovedstaden Katmandu, kommer hun sammen med søsteren Bimala (42). Sistnevnte forteller at hun har startet opp en organisasjon for å hjelpe søsteren og andre i samme situasjon. Hun viser meg et brevark med organisasjonens logo. Hittil er de ikke mer enn 12 medlemmer, men hun håper de snart blir flere.

Arbeidsom og kjærlig mor
Kamala er yngst av en søskenflokk på åtte barn. Hun ble alvorlig syk rett etter fødselen, noe moren tok som et tegn på straff siden hun selv hadde vært syk gjennom svangerskapet. Det tok en stund før legen fant ut at det var polio som feilte lille Kamala.

- Jeg kunne ikke gå ordentlig før jeg var fem år gammel. Fram til da kom jeg meg fram ved å kråle på bakken. Selv om jeg skilte meg ut fra de andre var mor like kjærlig mot meg som de andre barna. Hun hadde kanskje et enda større omsorgsbehov overfor meg siden hun bebreidet seg selv for at jeg ble syk. Det var også hun som sørget for at jeg fikk utdanning. Hun overtalte de lokale myndighetene til å betale skolepengene mine. Jeg var åtte år da jeg startet i første klasse. Far var en dagdriver og var ikke mye hjemme. Det var mor som sto på for alle oss barna og som forsørget familien, sier Kamala.

Storesøster Bimala (til høyre) har startet en organisasjon for å hjelpe Kamala og andre i samme situasjon.

Det er lett å se at Kamala har et varmt og nært forhold til moren sin. Hun lyser opp når hun forteller om kvinnen som, i tillegg til å oppdra fem gutter og tre jenter, jobbet som hushjelp hos velstående familier i nærmiljøet. I en av familiene bodde en innflytelsesrik forretningsmann. Da det var slutt på den statlige pengestøtten til Kamalas skolegang var det han som sørget for at hun fikk fortsette. Hun fullførte 10. klasse med glans.

Kamala og Bimala vokste opp på landsbygda, sør for Katmandudalen. Familien var fattig og de forteller at det hendte ofte at de var sultne når de la seg om kvelden. I dag bor Kamala sammen med foreldrene i en liten leilighet i utkanten av Katmandu. Bimala bor i nærheten med sin familie. Det gjør også en av brødrene til Kamala, og det er han som forsørger foreldrene og henne nå.

Har aldri hatt langvarig arbeid
Til tross for gode skoleresultater har Kamala slitt med å holde seg i fast jobb.

- I en periode jobbet jeg for en statlig fabrikk. Der valgte jeg å slutte selv fordi arbeidsmiljøet ikke var bra. Deretter jobbet jeg ved en skole for funksjonshemmede barn, men måtte slutte på grunn av dårlig helse. Jeg hadde mye lungebetennelse som barn, og dette har fulgt meg siden. Etter å ha vært sengeliggende i halvannen måned, sa skoleledelsen at jeg ikke kunne fortsette i jobben, sier hun.

Får ingen helsehjelp
I Nepal er det ingen selvfølge at man får oppfølging i helsetjenesten dersom man har en funksjonshemning. Og man må betale for alle medisiner selv. Mange erfarer å bli utestengt fra sykehus og legekontorer – ofte på grunn av fordommer. Kamala forteller at hun aldri har fått rehabilitering eller annen form for behandling for sin polio. Det var moren som masserte beinet hennes i oppveksten, og det har vært til stor hjelp.

De siste årene har funksjonshemmede fått utdelt identifikasjonskort. Kortene er delt inn i fire fargekoder og gir deg visse fordeler dersom det har rett farge. Kamalas kort er hvitt, og gir henne ingen økonomiske fordeler.

- Jeg er heldig som har en stor familie som alltid har gitt meg kjærlighet. Da jeg vokste opp var det ingen som kommenterte at jeg haltet på det ene beinet. Vennene mine behandlet meg bra. Det gjorde også lærerne. Det var først når jeg kom til storbyen for 20 år siden at jeg følte det var noe ved meg som andre ikke likte. Da skulle jeg starte i niende klasse, og elevene og læreren var ikke alltid like hyggelig mot meg, avslutter Kamala.