Med dempet stemme forteller Bikram om hva som skjedde i september 2003. Borgerkrigen var da inne i sitt tredje år, av tilsammen ti. Våpenhvilen mellom den nepalske regjeringshæren og maoistgeriljaen var nettopp opphevet. Noen uker tidligere hadde han blitt tatt ut til en egen elitestyrke i hæren på grunn av sine gode fysiske ferdigheter. Han var en av 33 soldater, av totalt 400, som bestod de tøffe opptakskravene. Etter dette ble Bikram forfremmet til sersjant.

Angrepet i jungelen
Deretter gikk ferden videre til Gurjebhanjyang, en grensepost mellom Nuwakot og Katmandu. En dag skulle Bikram og resten av gruppen på 11 soldater ta seg igjennom tettvokst jungel. Sikten var svært dårlig, og det var umulig å se hva som skjedde lenger fram. Bikram og resten av gruppen var forberedt på at de kunne bli angrepet av fienden når som helst. De visste at maoistene holdt øye med dem, men ikke fra hvor.

- Vi tråkket oss frem i jungelen og plutselig er det noe som eksploderer rett foran meg. Jeg kaster meg ned på bakken slik jeg har lært å gjøre, men rekker ikke å redde øyet som rett og slett blir revet ut på grunn av trykket fra minen, forteller han.

Lurt i en felle
I tillegg fikk Bikram en splint i det andre øyet og mange andre steder på kroppen. Han fikk også store skader i brystet, nakken og ansiktet. Fortsatt er det 100 gram med splinter i kroppen hans, og legen har fortalt at disse vil komme ut av seg selv etterhvert. Bikram mistet bevisstheten, og ble i ettertid fortalt at fienden angrep troppen hans like etterpå. Han fikk også det triste budskapet om at to av soldatvennene døde på stedet. Han som tråkket på minen ble mer eller mindre delt i to, mens en annen døde av en splint som traff hjertet.

- Vi ble lurt inn i en felle av maoistene. Det ble nemlig funnet snubletråder og ledninger til eksplosiver, og disse var nylig gravd ned og festet rundt steiner og trær. Deretter angrep de gruppen, sier Bikram.

Endelig får familien vite
Etter nesten en time på bakken i mer eller mindre bevisstløs tilstand, og med store smerter, ble Bikram fraktet med bil til militærsykehuset i Katmandu. Først tre måneder senere får familien vite om skaden. De holder til i Baitadi-provinsen, lengst vest i landet. På grunn av dårlig telefondekning reiser broren over grensen til India for å ringe til hærens kontaktsenter for å høre siste nytt. Personen i den andre enden forteller at Bikram ligger skadet på sykehus. Etter noen dager reiser broren igjen over grensen for å ringe. Denne gangen i følge med kona til Bikram og moren hans. Nå får de snakke med Bikram selv.

- Moren min gråt konstant da jeg fortalte at jeg hadde mistet synet og begge øynene mine, sier han.

Han forteller videre at familien kom til Katmandu to uker senere. Da var Bikram skrevet ut fra sykehuset. På grunn av den store avstanden fikk familien bo i en av leilighetene som hæren eier. Vanligvis kan man bo der i opptil to år. På grunn av situasjonen til Bikram får de bo der så lenge de vil. Foruten Bikram huser leiligheten i dag hans kone, mor, svigermor og sønnene på 7 og snart 2 år.

Venn med felles skjebne
Det var Bikrams atletiske evner som førte han inn i militæret og som ga han innpass i elitestyrken. Løping og sport har vært en lidenskap siden barndommen. Han var den raskeste på skolen og vant det som var av konkurranser. Etter skaden fryktet Bikram at han aldri skulle kunne løpe igjen eller drive med annen sport.

Ved en tilfeldighet traff han på en som var like sportsinteressert som han selv. Det gjorde han i forbindelse med et kurs i punktskrift hos den nepalske organisasjonen for synshemmede. Pawan het mannen, som var omtrent på samme alder og som også hadde mistet synet som soldat i borgerkrigen. Dette ble starten på deres vennskap.

Bikram sammen med vennen Pawan Ghimire som er like sportsinteressert som han selv. De har mye å snakke om når de møtes, og de spiller på samme cricketlag.

Pawan fortalte meg at han var i ferd med å danne et eget cricketlag for blinde og synshemmede. Han lurte på om jeg ville være med. Jeg trodde det var helt umulig for en blind person å fange cricketballen, men der tok jeg feil, sier Bikram med et smil om munnen.

Jeg treffer begge to i Katmandu en varm dag i mars. De forteller ivrig om hvordan det lar seg gjøre å spille cricket som synshemmet. Dette skjer blant annet ved at det er en liten bjelle inne i ballen som gjør at man kan høre hvor ballen befinner seg. Dessuten kastes ballen i stedet for at man slår den med et balltre, og det ropes om hvilken retning ballen har. I desember skal laget delta i verdensmesterskapet i cricket i India.

Den raskeste i Asia
På cricketbanen får Bikram løpet fra seg, men dette holder ikke. Han må løpe hver dag. Der han bor er det ingen stadion eller park å løpe i, men med hjelp fra familien har han funnet fram til steder som duger i nabolaget. I 2012 fikk han bevist hvor god han er, i en konkurranse for atleter med funksjonshemning. Denne fant sted i Kina og han konkurrerte mot deltakere fra 45 land. Der satte han ny rekord og ble atletisk mester i Asia med tiden 12,8 sekunder på 100 meteren.

I likhet med Pawan og mange andre har Bikram opplevd å få mye støtte fra familien sin, men utestengt fra vennekretsen.

- Etter at jeg ble blind er det akkurat som at de tenker at jeg ikke kan brukes til noe, og derfor er det ingen vits i å holde kontakten med meg. Det er trist at det skal være sånn. Heldigvis har jeg løpingen. Dessuten har jeg funnet nye venner blant andre som er blinde og som kan forstå hvordan jeg har det, sier rekordinnehaveren.

Bekymret for barnas skolegang
Selv om de atletiske evnene gir han medaljer på idrettsarenaen er Bikram bekymret for framtiden. Etter skaden ble han forfremmet to poster – fra sersjant til Warrant officer. Dette for å kompensere for skaden fra arbeidsgiverens side, den nepalske hæren, ved å gi han litt høyere lønn. I tillegg har han fått opplæring i datakunnskap og punktskrift (braille) hos organisasjonen for synshemmede.

Bikram forteller at dette er hjelpen han har fått. I likhet med Pawan får ikke han og andre som har blitt skadet i krigen tilgang til de samme helsetjenestene og rehabiliteringstilbudene som andre synshemmede får. I følge nepalske myndigheter skal det gjøres noe nå for å bedre deres situasjon. En ny grunnlov skal vedtas i slutten av mai 2012, og der utgjør integrering av tidligere soldater tilbake til samfunnet en viktig del.

- Måten vi behandles på er urettferdig og diskriminerende. Siden jeg tjener penger har jeg heller ikke krav på de 1000 nepalske rupi (ca. 70 NOK) som andre funksjonshemmede får som en slags månedlig pensjon. Den lønnen jeg har nå er så lav at vi så vidt klarer oss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å klare å betale skolegangen til barna mine, sier Bikram før han setter kursen hjemover og en ny løpetur.