For snart 20 år siden ble hun hardt skadet i en bilulykke, og har ikke kunnet gå siden den gang. - Etter ulykken var det ikke mye støtte å få fra naboene. De pekte på meg og ba meg holde meg innendørs, forteller Jiang.

I dag sitter hun i rullestol, og jeg møter henne sammen med Chen på det lokale landsbykontoret en varm julidag. Lokalene er ikke tilrettelagt, og det må en gjeng til for å bære henne opp den bratte trappen til møtelokalet. Slik er det mange steder i Kina.

Jiang flyttet til landsbyen i 1985 etter å ha giftet seg med mannen sin som er født og oppvokst her. Den fatale ulykken skjedde i 1992. Hun husker ikke så mye fra selve hendelsen, men forteller at sjokket over å miste følelsen i bena var like stort som det at hun ikke kunne gå mer. Årene etter ulykken beskriver hun som tunge og svært vanskelige.

Jiang Libo viser fram identifikasjonskortet som hun har fått fra kinesiske myndigheter.

Identifikasjonskort
I likhet med mange andre funksjonshemmede i Kina har Jiang fått utdelt en grønn bok som ligner på et pass.

- Dette er identifikasjonskortet mitt som forteller hvem jeg er, de ulike behovene jeg har og lignende. I boka noteres det ned en rekke opplysninger som det er greit for meg, Chen og andre å vite om, sier hun.

Helt siden hun flyttet til landsbyen har hun og mannen drevet med landbruk. I dag har de 20 melkekyr, og dyrker i tillegg mais og grønnsaker. Datteren på 26 år er gift og bor like nærheten.

Det er ikke alltid enkelt å ta seg fram i rullestol i KIna. Det får Jiang erfare på veien hjem fra landsbykontoret.

- Jeg er glad for at Chen tok kontakt med meg for tre år siden. I dag er jeg tilfreds med livet og har fått større tro på situasjonen og at jeg kan klare meg bra. Slik var det ikke i mange år etter ulykken. I stedet for å gi meg støtte pekte naboene på meg og ba meg holde meg inne. Da var selvfølelsen på bunn, sier den flotte kvinnen før hun starter på hjemturen.