TEKST: Kristine Hovda, FOTO: Fartein Rudjord

-Jeg vet ikke om jeg er sterkere psykisk enn andre. Men det har nok gjort noe med meg å vokse opp med en kronisk sykdom. Jeg er vant til å måtte tenke kreativt og finne løsninger på ting som andre ikke trenger å tenke på.

Hun er midt i formiddagsøkta på skytebanen på Kløfta. Hvis noen hadde sagt til Heidi Sørlie-Rogne at hun skulle slå gjennom som skytter i verdenstoppen etter fylte førti, hadde hun kanskje bare ledd. Hun hadde såvidt tatt i et gevær før hun ble tatt med på skytebanen under et treningsopphold på Beitostølen Helsesportsenter i 2012. Da våknet konkurranseinstinktet. Og Heidi oppdaget raskt at hun var god.

-Jeg hadde et godt liv, en spennende jobb, en fin familie. Det var ikke noe tomrom som måtte fylles i livet mitt. Men når jeg først begynte å konkurrere, fikk jeg jo veldig smaken på det.

MÅL I SIKTE: Heidi Sørlie-Rogne begynte å skyte som 39-åring, og har på få år hevdet seg i verdenseliten. Det har forbløffet trenere, lagkamerater- og ikke minst henne selv.

-Hva har det gjort med deg å begynne å skyte?

Hun tenker.

-Jeg vet ikke om det har gjort meg til noe bedre menneske, akkurat. Nå handler jo veldig mye av livet mitt om bare meg. Jeg bruker fryktelig mye tid på dette. Og det hadde ikke gått å holde på sånn jeg gjør hvis jeg ikke hadde hatt mannen min, som virkelig stiller opp både hjemme og på skytebanen for at vi skal få til dette.

Hun fortsetter:

-Nå har mannen min utdannet seg til dommer, og sønnen min skyter også. Han er faktisk i ferd med å ta meg igjen. Så det har kanskje vært bra for oss, alle sammen. Det har knyttet oss sammen som familie.

 

UTFORDRING: Heidi ble født med en progredierende muskelsykdom. For henne er det aller vanskeligste å holde igjen på treningen så hun ikke blir utslitt. 

Supertalent

Det må være lov å si at Heidi Sørlie-Rogne overrasket alle da hun kom inn i treningsmiljøet på Kløfta i godt voksen alder. Nå er det ikke så uvanlig at Paralympics-miljøet har eldre utøver enn ellers i idretten, men skyting er en sport som krever uvanlig mye psykisk styrke. Assistent Aleksander Teisrud (21) sitter ved siden av henne i lunsjpausen, han følger taust med på samtalen. De kjenner hverandre godt etter to års tett samarbeid, og det fungerer godt. Aleksander visste ikke noe om å være kronisk syk før han møtte Heidi, men han vet mye om å jobbe mentalt. Selv begynte han å skyte som niåring, og er idag på juniorlandslaget. Han har sine egne utfordringer. Det å satse på skyting er kostbart, og før han eventuelt blir god nok til å få havne på seniorlaget må han finansiere treningen selv. Nå jobber han som Heidis assistent samtidig som han studerer økonomi. 

-Jeg er nok ikke naturlig laget for å skyte, sier han.

-Jeg har for høyt tyngepunkt i kroppen. Og det er mye rastløshet i meg, som jeg har vært nødt til å jobbe med. Men nå vet jeg ikke hvordan jeg hadde vært om jeg ikke hadde drevet med dette gjennom oppveksten. Det er mye forskning som viser at skyting er bra for eksempel for ungdom med ADHD, sier han.

HJELP: Aleksander Teisrud (21) er skytter på juniorlandslaget, og Heidis assistent. De to kjenner hverandre godt- det må de - skal samarbeidet fungere når det koker under konkurranser. 

-Jeg er nok en ganske rolig type, sier Heidi.

-Men det oppfatter jeg også at Aleksander er. Når vi jobber sammen på konkurranser er jeg avhengig av at han hjelper meg med det praktiske, alt fra å lade til å stille inn siktet. Da trenger jeg at han kjenner meg godt, og vet hvor raskt han skal jobbe, for eksempel. Han leser meg godt og vi trenger ikke snakke sammen for å forstå hverandre på banen. Vi er et godt team.

-Jeg kan nok se ganske godt på henne hvordan det kommer til å gå. Om hun er i flyt eller ikke, sier Aleksander.

 

UTSTYR: Paraskyttere legger riflen på en støtteinnretning, som skal kompensere for manglende muskelkraft i armene. Men sikte må Heidi gjøre selv.

Skyting er nemlig en sport som dreier seg om ørsmå marginer. Tieren på blinken er ikke større enn 0,5 millimeter, like mye som tykkelsen på en blyantstrek, og den graderes igjen fra 10,0 til 10,9. For å treffe gode tiere hver gang kreves det automatiserte bevegelser, det som skjer når man er i den såkalte flytsonen. Og for å komme dit kreves det ufattelige mengder trening, og så det avgjørende: Å slappe av i øyeblikket. Akkurat det er en nøtt som er hard å knekke, selv for de aller beste.

-Skiskytterne driver på en måte helt omvendt enn oss, for de har så høy puls på standplass at de ikke rekker å roe ned kroppen. De jobber med å låse bevegelsene og skyte mens de er stive som stokker. Vi jobber med å skanne kroppen for spenninger, slik at vi slapper helt av. Og så trekker vi pusten, før vi puster ut og sikter, det som kalles inngang. Og da, når vi har pustet helt ut, skal det helst ikke gå mer enn et sekund, før vi skyter. Da gjelder det å gå på.

-Hva skjer hvis du venter lenger?

-Nei, da kan det være jeg overstyrer kroppen, eller begynner å tenke. Og da går det ikke så bra, sier hun og smiler.

Det har gått veldig bra til nå. Heidi Sørlie-Rogne er frikjøpt en halv dag i uka fra sin vanlige jobb som jurist for å trene, hun jobber nå to dager i uka. Går det like bra som nå, må hun kanskje jobbe enda mindre. På en vanlig uke trener hun rundt ti økter, både skytetrening og fysisk styrketrening. Timeplanen gjør at hun ofte må trene to økter om dagen. Det er en balansegang for en kropp som er utsatt for en progredierende muskelsykdom. Heidi må hele tiden passe på så hun ikke trener for mye.

-Jeg må øve meg på å stole på at treningen holder. Det går an å bli for ivrig, også.

Det er ikke så rart at hun blir ivrig. Heidis utrolige framgang på kort tid har vært til inspirasjon også for de ikke-funksjonshemmede hun trener sammen med i klubben. Det tok bare to år fra hun først begynte å trene i 2012, til hun ble ranket som en av Norges beste para-skyttere og ble sendt til VM i Tyskland. Nå reiser hun verden rundt som toppidrettsutøver med Aleksander som assistent. Suksessen er egentlig ganske vanskelig å forstå, også for henne. Kanskje har styrken hennes vært at hun begynte i såpass voksen alder.

-Jeg har jo et balansert liv, fullt av mye annet enn skyting. Da er ikke presset så stort på at jeg må prestere. Det er verre for de yngre i klubben, som har satset alt på dette og kanskje ikke har etablert seg med familie og annen jobb. Jeg kan skjønne at det kan være krevende.

 

Barndom

Heidi Sørlie-Rogne vokste opp som enebarn i en familie i Rælingen. Da Heidi var tre år, oppdaget legene at det var noe rart med måten hun gikk på. Moren var selv diagnostisert med polio, men etter en sjekk på treåringen oppdaget de at hun hadde muskelsykdommen Charcot-Marie-Tooth, en sykdom som er 50 prosent arvelig. Det viste seg at moren hadde den samme sykdommen, ikke polio, som de først hadde trodd.

-Noe jeg har lært av moren min, er å ikke la sykdom hindre meg i å leve livet mitt. Hun viste meg hvordan jeg aldri skulle gi opp, og hvordan jeg kunne se etter muligheter, ikke bare begrensninger. Sånn er hun ennå, selv i en alder der sykdommen preger henne mye.

-Hvordan var det da du vokste opp og vite at du var syk?

-Jeg tenkte faktisk ikke så mye over det. Jeg visste jo at jeg gikk litt annerledes enn de andre barna, og jeg kunne ikke løpe like fort som dem, men jeg ble ikke mobbet eller noe sånt.

Hun tenker.

-Det var faktisk ikke før på ungdomsskolen at jeg følte meg litt annerledes. Jeg husker første dag på ungdomsskolen, da jeg skulle begynne i en ny klasse og ikke kjente så mange. Da hadde jeg lyst til å holde sykdommen hemmelig. Og jeg prøvde på det i starten, men så skjønte jeg at det ville bare gjøre ting mye vanskeligere. Og da jeg ble litt eldre og fikk min første kjæreste, var nok det ganske viktig for hvordan jeg så på det å ha en funksjonsnedsettelse.

-Hvordan da?

-Jeg var i et trygt forhold fra jeg var atten til tjuetre år, med en gutt som selv ikke hadde noen funksjonsnedsettelse. Det første forholdet viste meg at sykdommen min spilte egentlig ikke noen rolle. Det er ikke sånne ting som avgjør om noen kan bli glad i deg. Det å skjønne det i en litt sårbar periode av livet, har nok vært ganske viktig, sier hun.

-Hvis begge har en funksjonsnedsettelse, kan kanskje det gjøre at man forstår hverandre bedre?

-Jo, men samtidig er det ganske upraktisk, sier hun og humrer.

-Der avslørte jeg den kyniske siden min.

 

Tigermamma

Heidi Sørlie-Rogne er ikke mer kynisk enn at hun og mannen valgte å få barn, selv om de visste at det var 50 prosents sjanse for at barnet ville bli født med hennes sykdom. Martin (16) ble nettopp det. Kanskje har det hjulpet Heidi at hun selv vokste opp med en mor med en funksjonsnedsettelse. I jobben som jurist har hun innsikt i problemstillinger som mange ikke kjenner til, som rådgiver for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Oslo.

Privat har hun også fått nytte av de lange og tunge årene med juristutdanning. Både for seg selv og for Martin har hun vunnet viktige kamper som hun kanskje ikke hadde klart å vinne frem i om hun ikke hadde hatt juristutdanningen i bunn i tillegg til den livserfaringen hun har.

-Spesielt i en klagesak for Martin var jeg veldig sint og oppgitt. Treneren sa til meg: Heidi, hvorfor henter du ikke fram dét sinnet når du står foran blinken? Men jeg tror ikke det er noe i verden som engasjerer meg mer enn sønnen min. Og da følte jeg meg så urettferdig behandlet, både på vegne av ham og meg selv.

Hun legger til:

-Jeg tror særlig for folk med funksjonsnedsettelser at det kan være viktig å ha arenaer der en kan opplever mestring. Og da må en prøve mange ting, for å se hva det kan være. Da må man også få muligheter til det.

 

Balanse

Kanskje har all skytetreningen vært bra for Heidi, likevel, ikke bare for å få opp vinnerinstinktet. Det perfekte skuddet handler om balansen mellom å ville noe veldig mye, og det å samtidig slappe helt av. Å vite at det betyr noe om man treffer, men samtidig at verden ikke går under om man ikke gjør det. Og når hun står der foran blinken, kan det hjelpe å ville vinne, det kan overstyre nervøsiteten i kroppen, gjøre henne ekstra skjerpet og fokusert. Det har hun opplevd flere ganger. Som den gangen hun skulle holde en appell på Stortinget, og bare hadde tre minutter å framstille et ganske komplekst materiale. Heidi var nervøs. Da gjorde hun slik hun pleier foran blinken: Skannet kroppen for spenninger, konsentrerte seg om å slappe helt av. Trakk pusten dypt, pustet ut og gikk opp på talerstolen.

-Det hjalp, sier hun.

-Ofte handler det bare om å komme igang, og så vet man jo hva man skal gjøre.

Eller som den gangen hun var med i en konkurranse og lå på delt tredjeplass i finalen, etter å ha levert ganske dårlig gjennom konkurransen, og så kom i det som kalles shoot-off. I slike situasjoner har man bare ett skudd å gjøre det på, for å avgjøre hvem som går videre  i finalen. Heidi tenkte på treneren sin, som pleide å snu seg til publikum og smile, oppsatt på å nyte situasjonen maksimalt. «Hvis hun kan kose seg i en sånn situasjon, skal jeg gjøre det også», tenkte Heidi. Hun siktet, skjøt, og leverte et skudd som ikke var optimalt, men ikke så altfor ille heller. Motstanderen skjøt dårligere, og Heidi ble Norgesmester.

-Hva var det som skjedde da?

-Jeg tror jeg ble skjerpet av å ligge under. Sånne ting kan man ikke vite på forhånd. Men man blir ganske godt kjent med seg selv når man står der og skal levere seksti skudd på seksti minutter og så prestere i en finale. Den man egentlig konkurrerer med da, er seg selv.

Hun tenker.

-I mitt tilfelle gjelder det kanskje ekstra, fordi jeg har noen muskelskjelvinger som noen ganger gjør at jeg kan løsne et skudd uten at det er meningen. Det kan ødelegge en hel konkurranse. Og da er jeg nødt til å fokusere på arbeidsoppgaven.

Arbeidsoppgaven har hun skrevet ned på den lille bordet hun har foran seg, festet til rullestolen hun bruker når hun skyter. «Avspenning, kinn, inngang, gå på». Og helt til slutt: «Jeg er god nok!»

Den lista har hun fått bruk for også under corona-pandemien, som for eksempel gjorde at Paralympics i Tokyo ble utsatt til 2021. Det kan være tungt å motivere seg i en situasjon der man ikke vet når man får konkurrere igjen.

-Det var noen tunge uker der i våres, da jeg bare måtte droppe treningen og gjøre noe helt annet. Det var litt skummelt å merke hvor lett det var å gi slipp på treningen, også. Det var ikke sånn at jeg savnet skytingen så veldig. Og det var litt tungt å begynne igjen. Samtidig var det godt å kjenne at kroppen tålte en periode uten trening. Jeg har litt å gå på når det gjelder å restituere. Motivasjonen kom tilbake når jeg først var igang. Jeg liker jo å konkurrere. Jeg er ikke så glad i å trene at jeg hadde gjort det flere ganger til dagen, hvis det ikke var for at jeg kunne utvikle meg og samtidig vinne noe, sier hun og ler.

 

Godt fokus

Spenne av, puste inn, puste ut, gå på. Være god nok. Det er en liste vi kan få bruk for noen og hver, enten vi har en funksjonsnedsettelse  eller ikke, enten vi står i en pandemi eller ikke, enten vi står på standplass i et olympisk mesterskap eller ikke. Det viser seg ihvertfall at for Heidi Sørli-Rogne er det ingen forskjell mellom jobb og fritid, lek og alvor. Det fungerer aller best når vi slapper helt av, og tør å gå på. Å drømme om seier, og samtidig være helt til stede i øyeblikket. Så vanskelig, og samtidig så enkelt. Vi heier på henne fram mot Paralympics i 2021. Og måtte stadig flere med funksjonsnedsettelse få mulighet til å finne ut hva de selv sikter etter. Med godt fokus kan det vise seg at vi får til mer enn vi aner.

 

Imponert over målbevisstheten

Tidligere rifleskytter og utøver på Skytterlandslaget, Sina Busk, er ansvarlig for paralandslaget. Hun er imponert over målbevisstheten som Heidi har vist.

-Heidi er en veldig seriøs utøver, som egentlig trener like godt som de funksjonsfriske gjør. Hun har sine klare mål på hva hun ønsker. Hun er veldig strukturert, og veldig flink til å planlegge og prioritere ut fra de målene hun har satt seg, sier Sina Busk.

-Det som er den største utfordringen for parautøvere generelt er det med energiforbruk. De bruker mye mer energi på enkle, dagligdagse ting, men også når man trener. Jeg opplever ikke at Heidi er veldig svekket på grunn av det. Men for hennes sykdom er det å balansere treningen til tider utfordrende. Det kan ta tid å bygge opp overskuddet gjennom en periode. Skyting er jo egentlig en veldig snill idrett å holde på med for folk med utfordringer i forhold til funksjonalitet. De går gjennom tester annenhvert år, som er ganske krevende. Men skyteteknisk kommer det veldig an på hva slags funksjonshemming de har, sier Busk.

-Hvordan er det å jobbe med Heidi?

-Hun er et veldig godt forbilde for både de andre på laget og også andre som ikke er kommet inn på landslaget. Hun oppleves som veldig seriøs, og en veldig flink lagspiller og samtalepartner for de andre, inkludert meg selv. Hun gir mye av seg selv, både i forhold til skyting, men også utfordringer hun har på grunn av sykdommen hennes, sier Busk, og fortsetter:

-Jeg tror hun har vært veldig avhengig av å prioritere hva hun skal bruke energien hun har til. Men når man lykkes som parautøver er gleden desto større, enn for de funksjonsfriske.

-Hvordan da?

-Det kreves nok litt mer av parautøverne å nå dit de vil. De har jo hatt sine utfordringer i livet, og når de lykkes, vil jo gleden være desto større.

 

MENTALT: Skytterkollega Simon Claussen mener Heidis mentale teknikker er noe han kan lære mye av. 

-Hva tror du et betyr at Heidi har fått den suksessen hun har?

-Jeg håper at det er motiverende for andre parautøvere. Nå har hun jo en sønn, med samme sykdom, som også har begynt å skyte. Norges Skytterforbund jobber aktivt med å få yngre parautøvere til å begynne å skyte.

 

En stor idrettsprestasjon

Også skytterkollega på landslaget, Simon Claussen, lar seg inspirere av Heidi.

-Jeg vil si at det er en stor idrettsprestasjon, det Heidi har gjort. Hun har jobbet veldig hardt for det, og da er det jo ekstra moro når hun lykkes. Heidi er et bevis på at det aldri er for seint. Det er det som er å fint med skytesporten, sier han.

Claussen er en av verdens beste skyttere, og selv om parautøverne har andre fysiske forutsetninger, er det likevel mye som er likt, mener han.

-Spesielt i forhold til det mentale. Det er ting jeg tar med meg og tester ut, som Heidi har lært meg. Det kan være alt fra pusteteknikk til annen teknikk, til visualisering, hvordan hun tenker foran hvert skudd, spesielt i finaler. Hvordan hun fokuserer på det hun skal og prøver å utelukke ting som skjer rundt henne, sier han.

STERK: Kanskje har det gjort noe med vinnerskallen å vokse opp med en kronisk sykdom. Heidi takker moren, som også har den samme sykdommen, for den positive innstillingen til livet.