Vi vet også at kampen ennå ikke er over. Vi vil fortsatt måtte løfte i flokk i lang tid fremover. Smittevernstiltakene blir ikke

Vi vet også at kampen ennå ikke er over. Vi vil fortsatt måtte løfte i flokk i lang tid fremover. Smittevernstiltakene blir ikke opphevet med det første. Ass. Helsedirektør Rostrup Nakstad peker på den krevende balansekunst det blir når vi nå skrittvis skal få samfunnet i fart igjen. Hva åpnes først, hvem har de største behovene og hvordan sikre at dugnadsånden ikke forvitrer slik at vi mister kontrollen?

FFO hadde et digitalt møte med Helse-og omsorgsdepartementet mandag 06.april. Statssekretær Erlandsen ville vite hvordan organisasjonene opplevde situasjonen og hva vi var mest opptatt av. Vi fikk også en svært god nyhet, kanskje den beste vi kunne fått: Den viktige oppgaven er nå å få de ordinære helsetjenestene opp i fart igjen.

Smittesituasjonen har gitt oss to risikoutsatte grupper: De som løper stor risiko ved å bli smittet og de som lider stort av selve smitteverntiltakene. I den fasen vi har vært i til nå, har vi stått skulder ved skulder for å skjerme den første gruppen. Erlandsens beskjed gir meg håp om at vi nå i større grad kan ivareta den andre gruppen. Mange har fått utsatt viktig og nødvendig behandling. Rehabiliteringstjenestene har til nå i det store og hele stoppet helt opp. Det kjenner pasienter på kroppen. En langvarig stans går ut over helsen, gir mer smerter og redusert livskvalitet. Isolasjonstiltak er svært krevende for noen grupper. Særlig gjelder det for utviklingshemmede som kan ha problemer med å forstå det som skjer.

Mitt budskap her er todelt: Jeg vil rette en stor takk til våre helsemyndigheter, regjeringen og Stortinget. Dere har gitt oss muligheten til å kjenne på stolthet og takknemlighet! Samtidig har jeg en bønn. Nå er det viktig å særlig rette fokus på de gruppene som betaler den høyeste prisen for smitteverntiltakene. Det er disse som må prioriteres når vi forsiktig og kontrollert setter Norge i gang igjen. Nei, det er ikke de som er henvist til hjemmekontor og ikke kan dra på hytta. Det er de som er prisgitt fungerende helsetjenester, særlig rehabilitering og fysioterapi, de som er avhengig av dagsentertilbud, åpne VTA plasser (varig tilrettelagt arbeid), assistanse og mulighet for besøk av sine nærmeste for å kunne føle seg trygge og å unngå alvorlig depresjon. Dessverre er det ikke de som roper høyest - men det er de som betaler den høyeste prisen.

Av Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i FFO